Lyset i Afrika er fantastisk både om morran og kvelden. Men mellom de to ytterpunktene skjer det usedvanlige ting. Og da snakker jeg ikke om dagen.
Immanuel var nesten fra seg av begeistring.
– En caracal. Det har jeg aldri, aldri sett her før.
Forståelig nok. Den vesle katta med de lysende øynene så usedvanlig sky ut. Og litt paralysert av å bli truffet av frontlysene på Landcruiseren. Immanuel, guiden vår, kunne nesten ikke få nok av den vesle sjeldenheten. Morsomt, med tanke på at fyren har sett det meste i kenyansk villmark.
Navnet caracal kommer egentlig fra tyrkisk – «karakulak» – og betyr svarte ører. Legg merke til dusken på ørespissen. Noen kaller den egyptisk eller afrikansk gaupe. Men den er ingen gaupe, men heller en av de små kattene. Nesten like rask og like sterk som Serval-katten. Som vi faktisk også fikk se ved et lykketreff en grytidlig morgen, nesten før dagen hadde fått sko på beina. Magisk å følge den i telelinsa.
I det hele tatt er det mye som kan åpenbare seg i det tilsynelatende ugjennomtrengelige, afrikanske mørket, eller rett før det griper eller slipper taket.
To gepardbrødre som tester sprintegenskapene mot en Thompson-gaselle. En makelig anlagt løvinne – bare to meter fra bilen. En bitteliten dik-dik, savannens minste gaselle. Eller to hannløver, med intense, lysende øyne…
Laaang lukkertid, høy ISO og full blender. Joda, det stiller noen krav til både stø hånd og langsom utpust. Men bilder ble det.
Bjørn Olavs Blog 