Det er av sine egne man skal ha det, heter det. På godt og vondt. Nå er jeg blitt anmeldt i adventistenes medlemsblad.
Denne høsten har jeg fått mange tilbakemeldinger på boka «Nesten til stede». Spekteret av folk som mener noe om boka er bredt, nesten «full circle». Jeg skal ikke gå inn på de enkelte reaksjonene her, bare konstatere at de er mange, ulike og i nesten alle tilfeller forståelige. Folk leser, opplever og mener mye. Det er flott.
Men det er særlig ett miljø som har levert reaksjoner av ulik styrkegrad. Det er naturlig nok miljøet i og rundt Adventistkirken. Noen har beskrevet høsten som en rystelse i menigheten, andre som en renessanse. Jeg veit ikke om punktum blei satt, men debatten i adventistmiljøet nådde et slags høydepunkt da «Nesten til stede» blei anmeldt over to sider i Adventistkirkens medlemsblad, Advent Nytt, i siste nummer. Og det skal både anmelderen og redaksjonen ha; her er det mer romslighet og raushet enn jeg hadde forventa. Selv om jeg selvsagt ikke er enig med anmelder Atle Haugen i alt, synes jeg både han og Advent Nytt skal ha honnør for å ha gått til bok og sak med et åpent sinn.
Her er noen utdrag fra Haugens lesestykke:
«La det være klart: “Nesten til stede” er en lesverdig og medrivende oppvekstroman fra adventistmiljø som bør tas på alvor.
Bokas gjennomgående tema er tenåringen Bjørnars kamp for å finne sin identitet. Den formidler Bjørnars opplevelse av sin situasjon og av menigheten. Sånn sett er den uangripelig, fordi ingen har rett til å betvile andres opplevelse av ting. Samtidig er det ingen tvil om at Nordahl gjennom fortellingen også har en misjon og et budskap. Boken tar et klart oppgjør med sekterisme og åndelige pressmidler og fremstiller enkelte adventistiske trospunkter og bruk av E. G. White i et kritisk lys. Mange adventister som leser boka vil derfor oppleve den som et angrep på menigheten. Det behøver den ikke nødvendigvis å være. Det er en usikker, vaklende tenårings opplevelse og tolkning av forkynnelse og praksis boka beskriver. Vi behøver ikke å tvile på at det finnes mange som har opplevd det slik “Bjørnar” gjør. Det er all grunn til å reflektere rundt den problematikken formidling av tro og troslære representerer. Det burde heller ikke kreve stor selvransakelse å erkjenne at mye kunne vært gjort annerledes på dette feltet.
Boka er full av episoder og situasjoner det er lett å kjenne seg igjen i for alle oss som har vokst opp i menigheten, men for øvrig har gått på offentlige skoler og hatt “utenforstående” venner. Konflikter om hva man kan gjøre på sabbaten, hva man kan spise, musikk man bør høre på, filmer man kan se, venner man bør være sammen med, klassefester man kan være med på osv. er skildret både fornøyelig og sårt. Det samme gjelder menighetens trospunkter og religiøse praksis. Begreper som “Den undersøkende dom” og ”Profetiens Ånd”, drager og dyr i Åpenbaringen, fottvetning, vegetarmat, dåp og penklær skildres gjenkjennelig, humoristisk, kritisk og ettertenksomt.
Journalisten Nordahl er en drivende god forteller. Språket og refleksjonene i boka står bra i stil med alderen på hovedpersonen. Det reflekterer ikke en voksen som ser tilbake, men en ungdom slik “Bjørnar” er. Noen avsnitt og fortellinger kommer litt bardus på og jeg undres på om manuskriptet har blitt vel hardt redigert? Ellers er det faktiske materialet korrekt og poengtert gjengitt.
Boken er ikke lett å legge fra seg før man er ferdig. Det gjelder både fortellingen og problemstillingene. Den fortjener også å bli tatt på alvor, for dette er ikke “bare en roman”. Men først og fremst fortjener de menneskene som ikke fant seg til rette hos oss å bli tatt på alvor. Det finnes altfor mange som “Bjørnar”. Det bør få oss som en menighet til å gå noen runder med oss selv slik at vi ikke får enda flere generasjoner som gir opp. I stedet for å gå i skyttergraver og kritisere hverandre, bør en slik bok føre til dialog mellom de som ble og de som dro. Hva var det som gikk galt? Hva var det som ble formidlet feil? Hva bør vi be om tilgivelse for og hva bør vi forandre? Og – hva kan vi ikke kompromisse med?
Boka anbefales absolutt. Den vil nok vekke minner og være både god og vond for mange å lese. Nettopp derfor, og fordi temaet er alvorlig og nærgående, bør den følges opp med samtaler og sjelesorg.
Noen synes det er vondt når menigheten tilsynelatende utsettes for kritikk. Jeg tror ikke vi har noe å frykte av noen avisoppslag og en bok som dette. Åpenhet og ærlighet er i vår tid viktigere enn fine fasader. Det har vært stille om slike spørsmål som boken berører alt for lenge. Nettopp derfor vil nok boka bli møtt med både motstand og takknemlighet. Bjørn Olav Nordahl har vært både modig og ærlig. Jeg tror vi trengte (og fortjente?) denne boka.»
Atle Haugen er pastor og bibellærer ved Tyrifjord Videregående Skole, og var selv elev der på 70-tallet.
Bjørn Olavs Blog 