Lefser & sånn

Det er alltid stas å bo på luksushotell. Særlig når andre betaler. Men også litt beklemmende med all bukkingen, alle som skal trøste og bære og åpne dører. Jeg synes det er helt genialt med kokker som lager mat til deg på direkten, for åpen scene, mens du plukker ut ingrediensene. Slik også på Hotell Serena i Islamabad. Våren 2010 stod jeg og pekte ut ferske, mexicanske lefser som jeg fikk fylt og stekt etter alle ønsker og behov, live, av en mann med høy, hvit hatt.

Tildragelsen fikk meg til å tenke på enchiladas, som jeg lager selv, etter en oppskrift som jeg fikk av min kjære svoger Tor. Og som jeg har videreutviklet på vanlig vis. Dette er ikke spesielt komplisert, bare veldig godt.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Du trenger:

Deigen: 100 gram maismel, gjerne den litt granulerte typen, 150 gram fin sammalt hvete, 1 ts salt, drøyt 2 dl kaldt vann.

Fyllet: 2 bokser cottage cheese, 200 gram revet norvegia, 100 gram revet mozarella, 4-5 hvitløkfedd, salt, pepper, basilikum.

Sausen: 6 store klasetomater, 2-3 bokser grovhakkede tomater, 1 rød finhakket chili, 2 rødløk, 2 ss tomatpuré, olje, 5 fedd hvitløk, salt, pepper, 1 ts kumminpulver og 2-3 ts korianderblader.

Slik gjør du det:

Lag deigen først. Bland melet og saltet, spe med vann og kna til en fast deig. Legg i plast og sett til kjøling.

Dernest lager du fyllet. Bland ost, cottage cheese, hvitløk og krydder. Sistnevnte justerer du sjøl etter smak. Mos hele blandingen skikkelig med gaffel slik at den henger godt sammen.

Så sausen. Flå tomatene og hakk dem. Hakk chili, løk og hvitløk og la det frese i gryta med en god dæsj olje.  Når løken er myk og gyllen: Tilsett friske tomater og tomater fra boks, tomatpuré og krydder. La det koke sammen i noen minutter. Kjør hele greia slett med stavmikser. Så kan du la sausen stå og småputre uten lokk mens du gjør resten av jobben.

Del deigen i 12 emner. Nå skal det kjevles. Men først har du godt med maismel på hender og på benken. Form først emnet med hendene. Trykk det godt ut i en sirkel, dryss på litt mer mel og snu før du begynner kjevlingen. Så er det bare å holde ut, snu lefsa med  jevne mellomrom og etterstrø med mel slik at det ikke kliner seg fast. Når du har fått en tynn og fin tortilla, lirker du den forsiktig løs og hiver den i ei helt tørr stekepanne på medium varme. NB! NB! Skal ikke hardstekes. Snu lefsa når den er gyllen og avslutt mens den fortsatt er myk. Nå har du to valg. Du kan enten stable lefsene under et vått håndkle og satse på at de holder seg myke og rullbare. Eller du kan fylle dem straks og med en gang de kommer fra panna. Jeg foretrekker det siste. Til slutt legger du de pent rullede enchiladaene i ildfast form, heller saus over og drysser med ost. Stekes i ovn på 200 grader i 30 minutter, og serveres med ris, salat og guacamole. Dryss gjerne litt frisk, hakka basilikum over før servering.

Vamos!

Snakker om snacks

Det har vært ørlite stille her på bloggen denne uka. Årsak: Jeg befinner meg for øyeblikket i Pakistan, nærmere bestemt Islamabad. Og som alltid når man kommer til sub-kontinentet, maten er praktfull. Bare det å kunne stoppe langs veien å kjøpe nystekte chapati. Ubetalelig. Det vil si, det koster noen beskjedne rupies, som det går mange av på krona. Pakora. Nevnte jeg ikke det? Nå snakker vi snacks. Pakora rett fra frityrgryta og inn i et avispapir. I neste øyeblikk brenner du deg på tunga av ren grådighet. Det slår meg at jeg må lage slike selv når jeg kommer hjem. Så oppskrift følger. Foreløpig får dere nøye dere med bilder.

https://i0.wp.com/www.indobase.com/recipes/recipe_image/palak-pakora.jpg https://i0.wp.com/i5.photobucket.com/albums/y152/boo_licious/misc4/chapati.jpg

Sirkelens ende

Så hadde ikke gitarhelt John Scofield gått seg fullstendig vill i skogen likevel.

Skal vi fortsatt vase rundt i et villniss av elektronika, bokser, pedaler og lydvrengere? Fort gjort å tenke sånn med John Scofields «This meets That» på øret. Åpningen på denne platen tar meg umiddelbart tilbake til en dampende sommerdag på Kongsberg i 2001 da Sco kjørte showet i idrettshallen ved Numedalslågen. «An electro-funkified all-star groove summit» lød beskrivelsen av musikken den gangen. Og selv om jeg er stor fan av gitarhelten, synes jeg han har gått vel mye rundt seg selv i den elektroniske bushen de siste årene, med acid jazz som eneste nødproviant.

Blåser i det. Men så forandrer det hele seg. På «This meets That», som forøvrig er utgitt på det restrukturerte hedersmerket Emarcy, finner Scofield ny vei og retning. Han inviterer gamlekompis Bill Frisell inn i studio, han gjør en herlig versjon av urklassikeren «The House of the Rising Sun», pusser støvet av 70-tallshiten «Behind closed doors» og han sender et høflig bukk til Stones.

Men det morsomste er blåserrekken som ventilerer prosjektet. Med bidrag fra trombone, flygelhorn, bassklarinett, saksofoner, fløyter og trompet antar gitarhelten helt nye dimensjoner. Det vil si, ikke helt nye. Scofield slutter sirkelen og er tilbake der han var midt på 90-tallet («Quiet» og «Groove Elation»), før han gikk bananas med den elektronikaen som har gitt oss så mye moro, men samtidig påført øregangene tendenser til slitasjegikt.

Flyr høyt. Det er den samme, gamle gjengen som har mønstret på ekspedisjonen denne gangen. Samarbeidet med trommis Bill Stewart og bassist Steve Swallow ble spikret en gang i historiens morgen, og det holder fortsatt i sammenføyningene. Scofield beskriver dette som a-laget, en gruppe eldre menn som er forholdsvis like i hodet og som tillater seg en stor grad av intimitet i den musikalske utvekslingen. Hvilket også oppstår her. Litt ensom americana, kammerjazz, funk, postbop i stort format, køntri, ja, endog Stones’ «Satisfaction» . Det er imidlertid høyest flukt over «The House of the Rising Sun»,  hvor nevnte gitarkamerat Frisell opptrer litt mer uptempo en forventet. Scofield leker, river, røsker og drar som bare han kan. Platen er mer variert, mer fargerik og mettet med stemninger enn tidligere. Kanskje det er ved sirkelens ende man finner gull?

https://i0.wp.com/www.jazz.com/assets/2007/12/31/albumcoverJohnScofield-ThisMeetsThat.jpg

John Scofield:  «This meets That» (Emarcy/Universal)

Og vil du ha et mattips, klikker du her for å finne en oppskrift som passer til denne platen.

Gamle synder

Det er selvfølgelig en høyst ukristelig tanke. Men noen gamle synder blir vi aldri kvitt, tror jeg. Spørsmålet er om vi klarer å leve med dem. Her skal jeg ta for meg to klassikere. Jeg er på talefot med dem begge nå.

Midt på 90-tallet tilbrakte jeg én måned på kurs i Nord-England. Jeg kan si mye fint om balløya i vest, men det engelske kjøkkenet har sine begrensninger. Så jeg holdt meg til en italiener som ikke gjorde skam på sin mor. En av de tingene han lærte meg, var å spise stangselleri. I tomatsausen. Jeg må innrømme at jeg har et litt slingrete forhold til de lysegrønne stilkene. På 70-tallet var misbruk av stangselleri ganske utbredt i Norge. Men min italienske venn sørget til en viss grad for rehabilitering av en skakkjørt, norsk gane. Gjennom denne tomatsausen.

Den andre synden heter nuttolene. Dette er ganske enkelt et produkt for spesielt interesserte, særlig for folk som er vokst opp i skyggen av Adventistkirken i Norge. Nuttolene er en helt ubestemmelig masse, finmoste peanøtter blandet med salt og vann, komprimert og trøkket inn i hermetikkbokser. Jeg hadde en hund som var temmelig altetende. Men når det kom til nuttolene, vippet han den bestemt til side med snuten og spiste det øvrige innholdet i matskåla. Andre har et lidenskaplig forhold til dette underlige produktet. Vi har en onkel i familien som er bosatt i utlandet. Han jublet hemningsløst da han fikk noen bokser med nuttolene til 70 årsdagen. Spørsmålet er om det går an å rehabilitere dette produktet, på lik linje med stangselleri. Jeg tror det. Følg med.

https://i0.wp.com/www.danskhelse.dk/data/files/konserves/nuttolene_medium.jpg

Du trenger: Helst fersk pasta i en eller annen variant. 1 gul og 1 rød løk, to små paprikaer, gjerne i ulik farge, 6 klasetomater, 2 bokser hakket tomat, 4 fedd hvitløk, 200 gram fersk sjampinjong, to stenger stangselleri, 1 laurbærblad,1 ss timian, 1 knivsodd chilipulver, litt ketchup, 2 ss tomatpuré, salt og sukker, revet mozzarella, olje til steking. Dessuten ½ boks nuttolene, som fortsatt er i salg på en del helsekostbutikker. Finner du det ikke, er det muligens like greit. Da rister du i stedet usaltede peanøtter på tørr panne og bruker som garnityr.

Slik gjør du det: Stek sjampinjongene brune og lekre, sett til side. Flå deretter tomatene slik: Skjær et kryss i toppen, legg dem i en bolle og hell kokende vann over. Når skallet sprekker, kjører du dem under iskaldt vann for å stoppe kokeprosessen, river av skallet med en skarp kniv, deler dem og skraper ut frømassen. Noe av greia med denne retten er at grønnsakene skal være ganske grovt tilhugd, bortsatt fra stangsellerien. Derfor: Skjær løken i halvmåner, paprikaen i store biter, tomatene like så. Fres løk og hakket hvitløk i olja til det er gyllent, tilsett paprika og fint hakket stangselleri og  la det sure et par minutter. Hiv inn tomatene, tomatboksene, tomatpuré og en dæsj ketchup. La dette koke ned uten lokk så du blir kvitt vannet og sausen tykner. Det tar litt tid, men er verd ventetiden. I mellomtiden kan du skjære nuttolenen i små terninger og steke dem på panna til de er helt sprø og gyllenbrune – medium varme, lang steketid. Når sausen begynner å bli ferdig, tilsetter du laurbærbladet og chilipulver og lar det koke ytterligere noen minutter. Ta ut laurbærbladet, det skal ikke gi for mye preg på sausen. Inn med sjampinjongen, smak til med timian, salt og sukker før du legger opp pasta i porsjoner, heller saus over og drysser med ost. På toppen risler du over nuttolenebitene. Jeg tror altså at dette kan funke. Alternativet er som nevnt ekte peanøtter.

Vil du ha musikk som passer til denne maten, får du en anbefaling her

Sterke meninger vedrørende nuttolene? Kjør debatt.  Kan bli gøy 😀

Fyller skoene

Helge Lien Trio tar på seg svært store sko. Og fyller dem utmerket.

Det er litt av en tradisjon den norske jazztrioen har kastet seg ut i på «Live». Moderne triojazz er veldig ofte forbundet med to størrelser: Bill Evans og Keith Jarrett. Særlig sistnevnte har gjort det til sitt varemerke å levere liveinnspillinger med ujevne mellomrom fremfor å gå i studio. Da Helge Lien Trio i 2005 lanserte sin fjerde plate på fem år og samtidig valgte liveversjonen, la gutta lista farlig nær rekordnivå.

Synk eller svøm. Både musikalsk tilnærming, konsept og selve innholdet legger seg i løypa som Evans og ikke minst Jarrett har brøytet opp. Dette er en krevende øvelse. Knapt noe format er så gjennomskinnelig og følgelig avslørende som jazztrioens. Det er ingen å gjemme seg bak, det er synk eller svøm. Helge Lien Trio er ikke i nærheten av å få vann i nesa. Dessuten: Det er en kraftanstrengelse både å utføre dette og å henge med som tilhører i den snaue timen plata varer. Det går i mer enn rykk og napp. Til tider er det så herlig uforutsigbart at det er bare å smile hele veien til platebutikken. I det ene øyeblikket stillfarende og melodisk for i neste sving å rykke opp all tilbakelenthet i massive fellesløp og trassige individuelle krumspring mange blåner bortenfor ferdig oppmerkede stier.

Grensetilfeller. Med seg på laget har Helge Lien to karer som ikke står særlig tilbake for ham selv. Den gjennompålitelige Frode Berg gir oss en ståbass som faktisk løper mer enn den står. Berg har blant annet noen herlige, nyskapende drag i det øverste registeret. Platen eies like mye av den unike trommisen Knut Aalefjær. Han leker slagverk like mye som han spiller. Platen inneholder ikke mer enn syv kutt, og har triotradisjonen tro et par nokså lange mannjevninger hvor særlig Aalefjær gir prov på at han er et grensetilfelle. Diagnosen gjelder i stor grad hele gjengen, som er snar til stadige passeringer mellom moderne improviserte former, lyrikk og mer rocka ting.

Men selvsagt handler dette mest om Helge Lien. Pianisten og komponisten ligger velformulert lengst fremme i lydbildet og har et fabelaktig overblikk, en sterk vilje og uangripelig teknikk. Fremfor alt har moelvingen en lyrisk åre som ligger helt i verdenstoppen. Garantert ingen dårlig erstatter i bandet til Silje Nergaard etter Tord Gustavsen.

Helge Lien Trio: «Live» (Curling Legs)

https://i0.wp.com/www.helgelien.com/scripts/cutenews/data/upimages/30451_XL.jpg

Og vil du ha et mattips, klikker du her for å finne en oppskrift som passer til denne platen.

Elsket & bortskjemt

Barn er forskjellige. Og skal behandles deretter. Ulikt, men rettferdig. I matveien er det ikke alltid like lett. Det er selvsagt alt for krevende å skulle lage tre forskjellige middager til daglig. Noen får følgelig stadig ting de ikke liker i oppveksten. Men når ungene er blitt store, og foreldrene mer føyelige og avslappet i strikken, er det på sin plass med særbehandling og bortskjemming. Så når tre utflyttede døtre stikker innom med ujevne mellomrom, er far mjuk i ryggraden og lett å be om å diske opp. Den mellomste hos oss roper stadig på én ting når hun  kommer inn døra. Pappas spesialsandwich, inkludert en annen av husets spesialiteter; honningvinaigrette. Ja, hvorfor ikke? Livet er for kort til kjip mat.  Hvis du har noe småtterier på lur i kjøleskapet, kan sandwichen for eksempel se slik ut:

Du trenger:

Til sandwichen: En stor og god skive landbrød, en stor håndfull hakket crispisalat, 5-6 dulcitatomater, ½ avokado, ½ finsnittet gulrot, ½ rødløk i  halvmåner, 5 grønne asparges, 4-5 amadinepoteter skåret i tynne båter. Har du litt pesto på lur, skader det ikke.

Til vinaigretten: 1 ss dijonsennep, 2 fedd presset hvitløk, 2 ss lys honning,  saften av 1 lime, 3 dl soyaolje, litt kaldt vann, en klype salt.

Slik gjør du det:

Lag vinaigretten først. Det er ett bud som er overlegent størst når det gjelder oljebaserte dressinger; visp inn litt olje om gangen. På denne måten får blandingen tid til å binde seg og du unngår ei meningsløs suppe. Altså: Bland sennep, salt, hvitløk, honning og limesaft i en bolle. Rør inn litt av olja, visp  til blandingen setter seg. Så litt mer olje, visp godt, og litt mer olje, og visp. Slik fortsetter du til du har fått en deilig, sammenhengende vinaigrette. Et lite triks til slutt: Visp inn en spiseskje med kaldt vann. Voilá, blandingen blir kremete, lys og ekstra deilig. Du har rett og slett fått en emulsjon, som det heter på fint.

Så sandwichen: Grill en skive på tørr panne eller kjør den i brødristeren. Smør den med pesto på den ene siden og legg den på tallerken. Dryss salaten over og la stå. Kjør wok-panna på full guffe. Hell i litt olje, wok poteter og finsnittet gulrot. Like før de er ferdig woket, hiver du inn rødløken i et lite minutt og kverner en tanke salt og pepper over. Løken skal ikke stekes lenger enn at den er al dente. Så striper du salaten med litt av vinaigretten, drysser de wokede grønnsakene over, pynter med en pent oppskåret avokado på toppen sammen med dulcitatomater og grillet asparges. Vil du gjør ekstra stas på sandwichen, pynter du med litt crema di balsamico (Meny) langs kanten på tallerkenen.

Jo da, hun kommer stadig hjemom 😀

Vil du ha musikk som passer til denne maten, får du en anbefaling her.

Oslove

Jazzbassist Terje Gewelt  omfavner Oslo. Varmt, vakkert og litt villere.

Gewelt har laget noen aldeles vakre plater tidligere, ikke minst i samarbeid med pianisten Christian Jacob. Men denne gangen har han med seg italienske Enrico Pieranunzi i trioen. Dermed er «Oslo»blitt langt røffere. Ikke så dumt.

Perledykkere. Pieranunzi er en pianist med internasjonal flukt over seg. I nyere jazzhistorie har han markert seg sammen med størrelser som Kenny Wheeler, Jim Hall, Paul Motian og Joey Baron. Når man også trekker inn partnere som bassguruene Charlie Haden og Marc Johnson, er det klart at norske Gewelt nå har lagt listen på en høyde som fordrer spenst, kraft og smidighet.

Triospill er en krevende øvelse; avslørende, nakent og med uvanlig mange konkurrenter i samme kategori. Men sammen med den svenske trommisen Anders Kjellberg, har de to førstnevnte begått en liten perle av en plate. Perle både fordi den skinner, men også fordi den har den nødvendige hardheten som gjør den til ekte vare.

Pieranunzi er antagelig blant Europas topp tre i trioklassen. Italieneren har en flukt over spillet som drar Gewelts komposisjoner og utøvelse til nye høyder. Pieranunzi svinger, trykker på og dytter i en slik grad at det er nærmest umulig for de to andre å ikke bli med på leken. Samtidig har den italienske tangentsjongløren en veldig renhet i anslaget. Om man kan snakke om diksjon i denne sammenhengen, så har Pieranunzi en musikalsk uttale som er nærmest krystallklar. Anslagene gir assosiasjoner til å dykke på et korallrev- liv, lys, farger og lang, lang sikt.

Lykkestykker. Nå handler dette selvsagt ikke bare om pianoimporten fra Italia, men minst like mye om Terje Gewelt som har kjent Pieranunzi helt siden de spilte sammen på Engebret Café i Oslo i 1992. På nyinnspillingen står nordmannen for brorparten av komposisjonene og et basspill som er mer fremoverlent enn på lenge. Særlig merkes dette i de tre små triosuitene hvor Gewelt tar kommandoen med en tilnærmet hadensk autoritet. Disse tre små suiteperlene er forøvrig platens mest kantete og rått tilhugde, og har et livepreg som er frydefullt. De holder kort sagt høy internasjonal trioklasse.

I den andre enden av skalaen, den mer sødmefylte, finner vi Gewelt der han har vært en ener lenge. På mange vis kan man si at bassisten har ryddet seg en egen akustisk rydning i den norske jazzskogen, med et mildt og åpent uttrykk man ikke kan unngå å like. Denne innspillingen inneholder et par små lykkestykker som går rett under huden og setter seg fast. Pieranunzis «Blue walz» er ett eksempel. Men det er likevel Gewelts hyllest til hovedstaden i tittelkuttet «Oslo» som er den virkelig store beholdningen. Denne fire minutter lange blå drømmen har klassikerpotensial langt utover det sjablongpregede.

https://i0.wp.com/file.blog-ocha-jazz.diskunion.net/e012bb61.jpg

Terje Gewelt Trio: «Oslo» (Resonant Music / Musikklosen)

Og vil du ha et mattips, klikker du her for å finne en oppskrift som passer til denne platen.

Roten til alt godt

Noen ganger må man grave litt dypere for å finne godsakene. I mange år var jeg blind for den fantastiske smaken som skjuler seg rett under jordas overflate. Takket være en godt utviklet skepsis i barndommen, tok det lang tid før jeg endelig fikk øynene opp for rotgrønnsaker. Det er lite annet som gir like mye smak for pengene. Vi snakker om gulrøtter, sellerirot, pepperrot, kålrot, potet, jordskokk osv. Nei, det trenger ikke være kjedelig selv om vi snakker om urtradisjonelle greier. Ovnsbakte rotgrønnsaker er en klar vinner. For ikke å snakke om rotgrønnsaksmos. Men nå som kveldene er lysere, badesesongen nærmer seg og vi kanskje tenker litt ekstra på sunnhet og kalorier, slår jeg et slag for rotgrønnsakssuppa. For mitt eget vedkommende handler det om å kombinere to gamle skepsiser.  Suppe har i mine øyne aldri vært skikkelig mat. Så feil kan man ta. Denne suppa står godt på egne bein. Her gir rotgrønnsakene den gode basissmaken i bånn, og så kan du fylle på med det du måtte ha av  rester i grønnsaksskuffen i tillegg. Med et par små triks, litt frisk koriander og en anelse garnityr på toppen, får du et herremåltid. Det gjør selvfølgelig ingenting om du kan by på nybakte rundstykker i tillegg (Hatting gjør jobben på 8 minutter hvis du har det travelt).

Du trenger: Her er smaken som baken, men jeg gir en antydning – uten at det trenger å være fasiten. Altså: En medium stor kålrot, 1 kg gulrøtter, 1 pepperrot, 4 poteter, 400 gram sellerirot, 2-3 jordskokk, 1 liten blomkål, 1 squash, to løk, litt olje, en skvett fløte, 1 plante frisk koriander, 1 knivsodd chilipulver, salt, pepper og vann.

Slik gjør du det: Legg to store gulrøtter til side. Rens og snitt grønnsakene i passe store biter. Vil du at kokingen skal gå fortere, snitter du de hardeste grønnsakene finest. Hiv alt i en stor gryte. Sprinkle med olje og la det stå og surre på svak varme i noen minutter til grønnsakene er gylne. Hell over kokende vann slik at det står omlag én cm over grønnsakene. Kok under lokk til alt er mørt og mykt. Trekk til side fra platen og kjør det hele slett med stavmikser. Smak til med fløte, chili, salt og pepper. Finhakk korianderen og rør inn halvparten av den.

De to siste gulrøttene finsnitter du i lange, fine og tynne strimler. Hell olje i panna og stek dem på høy varme til de er gyllenbrune. Dryss over salt og sukker slik at du får en antydning til karamellsmak. Hell suppa i tallerkener og anrett garnityret på toppen før du drysser med resten av korianderen. Ikke bare smaker det godt, det ser ganske stilig ut også.

Vil du ha musikk som passer til denne maten, får du en anbefaling her.

Spenner buen høyt

Musikk Fra Andalusia til India. Ledsaget av Renaud Garcia-Fons og hans virtuose buestrøk på en femstrengers bass, tilbakelegger vi denne strekningen uten å nekte oss noen ting.

Noen ganger er det på sin plass å hente fram denne ti år gamle plata med den fransk-spanske bassisten Renaud Garcia-Fons. For er du lei av standardlåter og standard lydbilder, byr Garcia-Fons på en guidet tur inn et sjeldent musikalsk landskap. Innspillingen byr på alt fra hetetokter i Nord-Afrikas golde ørken til svalende dypdykk i azurblått middelhav. Tango, musette,flamenco, gresk rekkedans, sigøynerrytmer – alt kombinert med elementer fra både jazz og klassisk musikk. Med andre ord: Unn deg en spesialreise med Renaud Garcia-Fons.

Tenåringsdrømmer.

Han var 16 og han skulle på åpningen av en maleriutstilling hvor en av farens venner stilte ut. Som sønn av en samtidsmaler var unge Renaud ikke ukjent med kunstnermiljøet i Paris, men denne kvelden skulle by på en åpenbaring. Tonene var nye, annerledes og åpnet en dør som hittil hadde vært stengt for den unge gitarrockeren. Et unikt bass-spill strømmet ut i galleriet, og musikken var signert legenden François Rabbath. Den syriskættede, franske bassisten med en utrolige bueteknikk inspirerte unge Renaud til en kursendring. Denne kvelden fikk han et tilbud han ikke kunne si nei til: Individuell bassundervisning med Rabbath.

De neste fire årene skulle gi grunnlag for å skape en bassist av rang. Kombinert med enetimene med Rabbath tok Garcia-Fons opp bass-studier ved det interregionale musikk-konservatoriet i Paris. Når du hører Garcia-Fons spill i dag, er det åpenbart at han har fått med seg det beste fra begge leire. Han er blitt preparert grundig gjennom studier av de store mestrene og gjennom orkesterspill. Samtidig har han lepjet grådig i seg fra François Rabbaths utømmelige folkemusikalske kilder. Rabbath blir regnet som en av etterkrigstidens ypperste «Con arco-bassister», altså en som bruker buen på bassen. Renaud Garcia-Fons har videreutviklet lærdommen fra mesteren, samtidig som han gir bass-spillet en ny dimensjon.

Rotfestet og i bevegelse.

På sin spesialbygde femstrengers bass har Garcia-Fons mer spillerom og større fleksibilitet enn sine firestrengers-kollegaer. Dermed oppnår han ytterligere bredde og nyanserikdom i spillet enn det den ordinære bassen kan by på. Hør bare på kuttet «Oryssa» som er et rent mesterverk i con arco-spill. Samtidig legger han et pizzicato basskomp i bunnen av arrangementet, som en stødig Orient-ekspress med sine tunge ka-dunk på vei gjennom eksotiske himmelstrøk. Både elegant og pikant.

På «Oriental Bass» står Garcia-Fons for både komposisjon og arrangementer. Både i melodiføring, improvisasjon og arrangementer veksler han mellom strenge kontrapunktiske øvelser og tradisjonsmusikkens villsomme vandringer. Med seg har han ti andre toppmusikere fra områdene rundt Middelhavet. Her er tablas, lutt, flamencogitar, tar, bendir, marimba, klarinett, trombone, musettetrekkspill og ulike perkusjonsinstrumenter. Gjennom flersporsteknikk og ulike instrumentpålegg opererer Garcia-Fons på enkelte spor med et orkester på over 30 mann. Noen ganger et  bredt anlagt fyrverkeri. Andre ganger forsiktig dvelende, lik en sommerkveld som lister seg på tå over spanske høysletter. Men alltid rotfestet og spill levende.

https://i0.wp.com/85.214.16.185/mp3/covers/Covers_150/Renaud_Garcia-Fons_Oriental_Bass.jpg

Renaud Garcia-Fons: «Oriental Bass» (Enja/Musikklosen)

Og vil du ha et mattips, klikkker du her for å finne en oppskrift som passer til denne platen.

Ganske chick…

Noen ting kan ikke sies for ofte. Og jeg antar at dette er blitt sagt de siste 7.500 år omtrent. Altså, kikerter må ikke undervurderes. Når jeg oppgir dette antallet år, er det fordi forskerne mener å ha funnet bevis på av kikerter ble brukt i Midtøsten for 7500 år siden. Jeg tipper at de gamle egypterne, mederne og perserne hadde god peiling. Blant annet på den fine forekomsten av protein i kikerter. Den gangen var de sikkert ikke så innmari opptatt av hjerte- og karsykdommer. Men nyere forskning viser visstnok at kikerter senker kolesterolnivået i kroppen også.

Jeg trenger egentlig ikke alle disse argumentene. For meg holder det at kikertene er gode til mye. For eksempel til en veldig enkel kikertsalat. Som, hvis du serverer den i combo med noen andre enkeltheter, kan gi hverdagen et skikkelig push i positiv retning. Det gjelder bare å gjøre det på den riktige måten.

Du trenger: 1 boks kikerter, 1 brett dulcitatomater, saft fra 1 sitron, en håndfull gode oliven (gjerne kalamatas), 1 liten rødløk, fetaost etter smak og behag, olivenolje, salt, pepper, 1 ss frisk mynte og 1 ss frisk koriander.

Slik gjør du det: Del opp tomatene i båter og hiv dem i en bolle. Så risler du sitronsaft og olje over. Finkhakk krydderurtene og rør dem inn i blandingen sammen med salt og pepper. La dette så og marinere i 15-20 minutter. Skjær rødløken i tynne halvmåner og bland inn. Skyll kikertene i et dørslag, rist vannet godt av og bland dem inn i salaten sammen med oliven. Til slutt smuldrer du fetaost på toppen.

Dette smaker helt digg sammen med falafler og yoghurtdressing. Har du i tillegg tilgang på ferske lomper, kan du smøre dem med aïoli og mumse ved siden av. Hu hei hvor det går.

Vil du ha musikk som passer til denne maten, får du en anbefaling her.