Forfatter: bjornolav

”Why must all good things come to an end?” undrer en eller annen syngedame.

Svaret er nok at dersom de gode tingene holdt det gående i det uendelige, ville de vel slutte å være gode ting.

Buddha sier visst at ”forandring er det eneste som er konstant”.

Vi for vårt vedkommende har levd med dager de to siste månedene hvor inntrykkene har forandret seg konstant. Men nå er reisen altså slutt.

Når dere leser dette, sitter vi i en 747 på vei til London, etter å ha satt punktum for turen med Händels ”Messias” i den katolske kirken i Christchurch.
Det har vært stas. Stas å være underveis, stas å utforske nye sider ved verden og hverandre. Vakkert med stadig nye solopp-og nedganger. Krevende til tider, men mest av alt berikende. Og det har vært utrolig hyggelig å ha dere med på turen.

Takk for alle tilbakemeldinger via mail og kommentarer her på bloggen. Takk for at dere har tatt dere tid til å kommunisere med oss i disse to månedene der vi har tatt oss fram med tog i India, buss i Malaysia og gjennom 4000 kilometer med campingbil på New Zealand.
Kort sagt; takk for turen!

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

Om det var mulig å toppe albatross, yellow penguin og Moeraki Boulders?

Det var faktisk det.

Vi nærmet oss slutten på turen – og finalen skulle bli – nettopp, en finale. – Delfiner, sa Anne. – Jeg får ikke fred i sjelen før jeg får sett dem skikkelig. Hun skulle mer enn bare få se dem.
Småbyen Akaroa ute på The Banks Peninsula er ulikt alt annet du finner på NZ. Det var her franskmennene slo seg ned. De prøvde innstendig å få hjemlandet til å kolonisere New Zealand, men som vi vet, også her var Les Bleus for sent ute. Engelskmennene vant. Men i Akaroa heter politistasjonen fortsatt ”Gendarmerie”, slakteren ”La Boucherie du Village” og Le tricolore vaier fra flaggstengene.

Det er her ”Swimming with Dolphins ” holder til. Det er faktisk her du finner det eneste stedet i verden hvor du kan svømme med klodens minste delfin – Hector.

Så vi booket oss inn. Anne i våtdrakt, jeg med kamera. Og vi fikk vite at Richard var den beste kapteinen i hele Akaroa Harbour. I dette tilfellet var det ingen overdrivelse. Rich hadde et syn for delfiner som var helt spesielt. Først fant han fire stykker. Som Richard mente var i humør til å leke. Spør du Anne, var nok lekeplassen ganske kald til å begynne med. Men det ble ganske moro. Og ganske utfordrende for en stakkars kameramann. Hector-ene er kjappe og mer under enn over vann.

Det toppet seg imidlertid i runde nummer to. Da de ni delfinbaderne hadde kommet til noenlunde kroppstemperatur etter første dukkert, var det uti igjen. Og nå snakker vi om ti delfiner. Som svømte på kryss og tvers mellom våtdraktene. Som hoppet, lekte og koste seg. Kanskje gjorde de et par ting til også.

Det er nemlig paringstid. Og Hectordelfinene gjør det 30 ganger om dagen. Promiskuøse som de er, bytter de partner i et bankende kjør. Showet toppet seg da Hector-mor, Hector-barn og Hector-barnevakt bestemte seg for å svømme helt inntil båtripa. Ungen holder seg til mora i to år, og denne tassen her var ikke mer enn seks uker gammel. Ergo får han tidenes proteindrikk av opphavet hvert femte minutt. Til slutt måtte seansen avbrytes. Det er grenser for hvor likhvite fingrene kan bli selv for ihuga delfinsvømmere. To av japanerne i følget var så nedkjølte at det var nummeret før harakiri.

Men er det noen grenser for hva man kan oppleve på New Zealand?

Uansett, noen har fått fred i sjelen.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

På NZ er Shrek superstjerne. Nei, ikke tegnefilmfiguren Shrek, men merionosauen ved samme navn. Her er historien. I 1998  forsvant han. Det vil si, han unndro seg sauesankerne da de drev sammen gjengen for høstklipping og slakt. Shrek ville ikke i hus. Slik gikk det også året etter. Ingen klarte å sanke inn Shrek. I seks år fikset han livet på egen hånd oppe i høylandet på Sørøya. Seks år uten klipping og stell. I 2004 dukket han opp av seg selv, på en innsamlingsstasjon ikke langt fra småstedet Tarras. Med dreads som enhver rastafari ville ha dødd for. Han var faktisk helt blind på grunn av den lange pelsen, klarte knapt å holde seg på beina. Kiwiene er seg selv like. Sauer er virkelig ålreite dyr her. Så det tok ikke lang tid før Shrek dukket opp på BBC World News, frokost-tv og diverse talkshows. Da han skulle klippes, var det international news. Han var i absolutt alle aviser. Deltok i en haug med veldedige arrangementer. Kreftsaken og barnesykehusene dro inn tiusenvis av dollar ekstra når Shrek stilte opp.
– Han har fridag i dag, forklarte eieren, John Perriam, da vi kjørte forbi. For Shrek begynner å bli litt sliten av mediekjøret. Derfor må dere nøye dere med bilde av noen andre merinoer. Som bare trives på Sørøya. Som lever lenger, får mer og finere pels enn de ordinære krøllete fetterne de må nøye seg med i nord. Og som leverer ull til plagg som er styggdyre – også her.
Ellers er de svære på hjorte- og rådyrfarmer i området. Men som vi har lest i Laagendalsposten, det har vi jo også i Sandsvær 😀

Jepp. Tre fine ting på en gang.

Minst.

Sånn er det å komme til Dunedin, New Zealands mest skotske by. Her er det så skotsk at jobbannonsene i sin tid gjerne hadde undertittelen ”Engelskmenn trenger ikke søke”.

Men søker du naturopplevelser, er Dunedin stedet. Nærmere bestemt Otaga Peninsula. Denne halvøya er et praktområde for marint dyre- og fugleliv.

Vi valgte to varianter. Først Yellow Eyed Penguin. Finnes bare i disse farvann og er den tredje største av sine artsfrender (har du den i samlinga, Tom?) Kule, stedbundne fugler. Vi traff blant annet homseparet Flex og Nanu som fostrer opp en seks uker gammel unge etter at mora dens ble tatt av en sjøløve. Ingen debatt om homofile bør få adoptere.

Deretter gikk turen til en koloni med hekkende Northern Royal Albatross. Relativt ferske her. Den første kom i 1920. Med et vingespenn på 3 meter ser de ut som en Boeing 747 – med knekk ytterst på vingen – men med en luftakrobatikk som hadde gått inn i hvilket som helst flyshow. Toppfart = 120 km/t. På veien tilbake traff vi også en Spoonbill (hører du, Tom).

Kalaset ble avsluttet litt lenger nord på østkysten – med The Moeraki Boulders som en overdådig dessert.

Hvis vi noen gang kan snakke om Vårherres klinkekuler, er det her. Noen kaller det snøballeffekt. Bortsett fra at det handler om kalkstein som råmateriale. Det har i alle fall ballet på seg, og nå ligger de digre kulene på stranda og lurer på hvem som egentlig vant spillet. Vi for vår del føler oss som virkelige seierherrer etter en slik dag.

Og i skrivende stund står Anne på stranda og ser på tre Hector delfiner. Det ble visst fire ting, det.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Vi døpte ham for Selmer.

Det må innrømmes at vi var mer enn passe lei The We(s)t Coast.

Det våte kom i slike mengder at Noah ville ha nikkket anerkjennede. Men da vi nærmet oss Haast, sprakk det opp. Og dagen snudde slik den bare kan gjøre på NZ.

Skal vi snu?

Snu?

Ja, det står på kartet at det er muligheter til å se pingviner rett her borte.

Jeg bladde opp i Rough Guide.

Sannelig.

«One of the best places for spotting rare Fiordland crested penguins.»

Så vi snudde. En halvtime gjennom bush til stranda. Kiwiene skal ha for tilretteleggingen av stier. Strøkent. Og hvilken strand. Hvilke bølger.

Men ingen pingviner.

Så vi ruslet litt rundt. Prøvde som best å glede oss over stillheten og bølgebruset.  Fikk brått øye på et hode i vannet.

Det var Selmer.

Vi hadde sett seler før. Men ikke på denne måten. Han kjørte hele showet. Surfing i hvitt vann. Alle de fire svømmeartene, frem og tilbake langs den vakre stranda. Inkludert ryggsvømming, mens han klappet luffene begeistret i lufta. Så forvant han.

Vi skulle til å gå. Akkurat da bestemte Selmer seg for å ta en tur på land. Det var et øyeblikks magi. Det store, flotte dyret glinset i sola bare ti meter unna oss. Kom nærmere og nærmere. Før han brått ble klar over vår tilstedeværelse og jumpet med imponerende hurtighet tilbake til sitt rette element.

ThankU, Selmer. You made the day!

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

Sist gang det stod på ønskelista, fikk hun en gyngestol.

Ikke det at hun ikke var fornøyd med den.

Men siden den gangen har hun snakket om det med ujevne mellomrom. I dag fikk hun sjansen.

Hele denne turen handler litt om det som er blitt vår felles filosofi: Det er bedre å gjøre det, enn bare å snakke om det.

Så i stedet for å snakke om at vi så gjerne skulle dratt til Asia, dro vi. Og i stedet for å bare snakke om å hoppe i fallskjerm, tråkket Anne til i dag. Opp av gyngestolen.

Det har vært en blåskimrende dag fra første, halvvåkne blunk til siste sukk. Vi våknet under snøkledde toppper, kjørte langs blanke innsjøer og  elver av smaragd og sølv.

Da vi kom til Lake Wanaka, så vi dem på himmelen. Fallskjermer i de skarpeste farger. Og den tøffe dama klinte til. Det var i grunnen bare å hoppe i det…

Resten av dagen har hun bare vært et stort smil.

Nå er vi kommet til Queenstown – strikkhoppingens fødeby, et sted for all verdens adrenalinjunkier. Her har de et strikkhopp som gir 134 meter fritt fall. Selvsagt ikke noe i mot Annes 45 sekunder lekre stup fra 12000 fot. Men vi får se. Vi får se.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Man kan saktens undre seg.

Her kommer vi kjørende langs veien nedover vestkysten. Og så står det bare noen digre stabler med pannekaker der. Ser sånn ut, i alle fall. Og de heter det. Pancake rocks.

Stedet er Punakaiki. Bare sjekk navnet.

På engelsk heter byggematerialet limestone, usikker på det norske navnet. Men her ligger altså steinen stablet som middagsmat. Ser ut som Vårherre gjorde steikejobben før han gikk for å hente blåbærsyltetøyet og ble heftet med noe annet. Og så ble pannekakene bare liggende der.

Forskerne er enige om at de store stablene er fryktelig gamle. Hvor gamle? Ja, det handler som vanlig litt om ståstedet. Men ingen klarer helt å forklare hvorfor det er blitt sånn.

I tillegg spiller havet fløyte her. Store blåsehull i fjellet gir stønn, sukk og blåselyder fra seg når tidevannet er på vei inn. Stilig.

Har tenkt litt på om kiwiene faktisk er så hyggelige, kule og imøtekommende som ryktet sier. Så vi tok en test i Nelson, helt øverst på sørøya.

Fram med kartet, bort til en fyr bak disken: Howdy, mate! Unnskyld, men du kjenner ikke til dette her? Peker på Kina Beach, et lite stykke bortenfor den sentrale folkeskikken. Kina Beach? Oh, yes. Fram med penn og papir. Tegner kart. Du skjønner, jeg jobbet i Tasman General Store i seks år. Det er akkurat der dere skal ta av fra hovedveien. Husk på én ting, ikke kjør til venstre ut på odden. Se her, bare fortsett rett fram, til dere kommer til en port. Inn der og ned til sjøen. Der er det flott.
Og det var det, så klart. Måneskinn, bølgeskvulp og sol til frokost. ThankU, mate.

I dag har vi hilst på kekeno-selene som har ankret opp en stor koloni utenfor West Port. Vi er på vei nedover vestkysten, eller The Wet Coast som den også kalles her på Sørøya. Foreløpig ikke mye regn. West Port er en gammel kullgruveby som sliter litt med å komme til hektene etter at den siste gruva gikk tom. Greit å ha selene som backup, de trekker turister. Og selene var flotte. Det er midt i perioden for selunger akkurat nå. Så ja, selv jeg måtte innrømme en viss grad av søthet (kommer bedre fram dersom dere klikker bildene større :-)) Men det er klart. Enda tøffere var det da et par av kjempene braket sammen i et lite gutteslagsmål. Blodige saker. Stay clear, mate.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Det er ikke vanskelig å tenke på Crowded House her. NZ-gruppa visste nok hva den sang om da den proklamerte «Wherever you go, always take the weather with you».  De siste dagene har Anne og jeg sittet og snakket om barndommens  sommereferievær på Vestlandet. Vi snakker om veldig lavt skydekke. For ikke å nevne ukene vi var på Færøyene. Wellington, som topper alle lister over byer du bør besøke, ble nok dessverre bare en ganske kald parantes på denne turen. Snakk om å få det sideveis. Men i dag plukker vi frem en annen klassiker fra Crowded House: «Four Seasons in one day». Det begynte nesten vinterlig, men sluttet med lekker sommer i Nelson, helt nord på Sørøya. Lykke. Bildet er forøvrig tatt i Napier. I skikkelig griseregnvær. Men hva gjør vel det når fontenen er art deco? Wherever you go, always take Bergans with you!

Sånn kan altså campingidyllen fortone seg down down under. Man finner en strand, parkerer bilen, ligger og lytter til bølgene. Og ser på stjernehimmelen. Hvor Orion står opp ned. Det er et par andre ting som er litt i samme leia. Det med sola, for eksempel. At den går feil vei på himmelen. Og at den står i nord midt på dagen. En annen sak, mer prosaisk, men likevel. Diselprisene. Her kan du fylle tanken for 250 kroner. Enda mer trivelig; frisk asparges. En hel kilo til under 20 kroner. Lykke. I alle fall når du har fire bluss og ei gassflaske. I morgen krysser vi over til Picton. De påstår at det er enda vakrere enn å ta Hurtigruta. Men så opp ned er vel ikke verden?