Forfatter: bjornolav

I dag har vi vært på The Big’n Tall Tour. Vet ikke helt hva det er med KL, men de har mye som er svært. I mange tilfeller hevder de at det de har, er absolutt det største i verden. Eller at det har vært det. Petronas Towers, tvillingtårnene, ble vel forbikjørt for et par år siden. Men de er fortsatt digre (452 meter). Det er også statuen av hinduenes Lord Subramanian eller Lord Murunga, krigsguden. Her i strøket går den selvsagt for å være verdens høyeste statue. Den står foran noen kjempedigre grotter, med noen ikke fullt så digre aper. KL har også verdens høyeste flaggstang (100 meter), uklart hvorfor. Og KL Tower (421 meter) er ganske høyt oppe på verdensrankingen, det også. Uansett størrelse, byen har i alle fall klodens mest fornemme jernbanestasjon. Og postkontor. Begge er som klippet ut av 1001 Natt. Postgirobygget blir en halvkilos brunost i forhold. Og da giddder vi ikke ramse opp alle moskeene, hindu- og  buddisttemplene, kuplene, søylegangene og krinkelkrokene. Vel, i morgen skal vi på fredagsbønn i en moské som tar 8000 knelende. Litt uklart om det er verdensrekord. Men det blir sikkert morsomme bilder 🙂

Litt rart å kjøre buss gjennom forstedene i Kuala Lumpur. En skog av blokker strødd utover. Du får litt følelsen av å kjøre inn i Legoland. Og i følge guidebøkene er det mye som mangler struktur her. Hvor er for eksempel sentrum? Men det skal bli morsomt. I dag forlot vi Cherating i øsende regn. Kanskje like greikt å stikke etter fire flotte dager på den vakre, tomme stranda 🙂 Vi avsluttet oppholdet med guidet kveldstur på elva. Flott å se på ildfluene som svirret rundt og pyntet elvebreddene til jul. Ellers all mulig grunn til å komplimentere Malaysia for ekspressbuss-systemet. Du verden for noen flotte, moderne doninger. I dag kjørte vi toetasjes. Med brede, gode seter – kun tre i bredden. Masse beinplass, skikkelig liggestilling. Prisene er til å leve med. Snaut 80 kroner tvers over  halvøya. Men nå altså KL, som det heter her.  En underlig by. Som det sies i Rough Guide: Hvis  KL hadde hatt litt av Singapores evne til å organisere ting, og Singapore hadde hatt litt av KLs evne til å ikke ta seg selv så alvorlig, så hadde nok

begge byene blitt genuint beriket. Ja, ja,  Vi har kredittkort og gode sko. Let’s go.

Legger ved noen postkort fra Cherating og noen førsteinntrykk fra KL.

Pussig med oss mennesker. Vi trives best i stammen vår. Her i Cherating er ikke Anne og jeg akkurat medlemmer for øyeblikket.

En av grunnene til at dette stedet aldri helt tar kvelden selv om det er monsun, skyldes bølgene som bryter rett utenfor enden av stranda. Med regntiden kommer bølgehøyden – og surfebumsen. Der slår ikke to halvgamle, norske hvitinger helt til. Ikke det at vi prøver.  Og ikke det at det er noen vits. Jeg har møtt noen snowboardere i min tid i bakken, der de sitter vaglet og venter på et run på bigjump’en. De ser på deg med et halvfjernt blikk, som om du kom fra baksida av Jupiter, og du tenker at her var du ikke spesielt velkommen med telemarkskia dine.

Sånn også her. En del av surferne prøver så inderlig hardt å være kule, at de nesten omkommer i forsøket. Uniformer har de også. Nixon, Billabong og O’Neill. Jeg har så langt latt Quicksilver shortsen bli i sekken.

I dag kom det en gjeng karer fra San Diego. De hadde flytta så mye jern i løpet av vinteren at det sikkert var nok til en supertanker. De samla seg på fuglefjellet og granska bølgene med kjennerblikk. Tause. Don’t talk to me, dude.

Men det finnes så klart hederlige unntak. Som Mary og Alex fra Montreal. Blide, imøtekommende surfere som akkurat hadde vært i Indonesia. Og så traff vi en kar fra Peru. En DJ som har invitert oss på nattklubb i Kuala Lumpur.

Vi brukte ettermiddagen på å fotografere en annen stamme. Oriental Pied Hornbill. Utrolig stilige fugler, nærmere 60 cm lange og med et megatøft nebb. Vi traff en diger gjeng bort i gata her. Med mer stil enn surferne.

Er de nye her? Ok, da må vi kjøre showet vårt for dem.

Jeg vet ikke om det er slik det foregår inne i hodet på apen og hunden som holder til rundt bungalowen vår. Men det kan virke slik. De to er åpenbart gode kompiser, som reker langs stranda hver dag og kjører den lille oppvisningen sin. Apen henger fra palmeblader og hunden  hopper opp for å fange den. Apen rir på hundens rygg. De  lekeslåss. Ruller i sanden.  Plukker lus av hverandre. Får oppmerksomhet fra passerende. En ekte strandtrupp, med utstråling og koreografi. Glansnummeret er når apen hopper fra strandparasollen rett foran bungalowen vår, og lander på hundens rygg.

Som dere skjønner, det skjer ikke verdensbegivenheter her. I går var vi på lokal festival og så på tradisjonell dans. Etterpå lærte Anne kurvfletting av og matteveving.

Akkurat nå lukter det peppermynte i hele rommet. Norah har nettopp gitt Anne to timers massasje og refleksologi. Ellers er det pannekaker med frisk ananas til frokost. Og ferskpresset juice til fire kroner. Vi holder ut et par dager til.

Ålreit, så er det forskjell på menn og kvinner. Og jada, jeg vet det er forskjell på religioner. Nå er vi altså et stykke inn i Malaysia. Vi beveger oss oppover den langsomme østkysten, som er ekstra treig på denne tiden av året. Vi sitter og ser ut på stranda vår i Cherating. Den er tilnærmet tom søndag ettermiddag etter at de malayerne som våget seg ut på en helgeutflukt, er dratt hjem. Men litt tidligere i dag var de her og badet. Hmm. Uten å virke nedlatende; det er litt komplisert å være jente på stranda her. I alle fall når det kommer til bading. Gutta vrenger av seg og stuper uti. Jentene bader med slør og resten av kroppen tildekket. Ja visst, jeg har sett det før. I Egypt, for eksempel. Ei dame i full burka kombinert med dykkermaske og snorkel. Vanskelig å få maska helt lufttett. Jeg har små problemer med å respektere andre folks veivalg i forhold til religion. Men noen ganger vet jeg at folk ikke alltid får bestemme sjøl. Og som regel går det ut over de svakeste. Sorry, men jeg tror ikke dette er til det beste for jentene.

Vi har bungalow, vi har ringgit og noen få åpne restauranter. Her blir vi en stund. Inshalla.

Timoan er mer enn strender. Denne øya har en sti som går tvers over fra «hovedstaden» Tetek til Juara. Gjennom jungel med en del høydeforskjell. Så vi la i vei. Helt greit at vi ikke hadde tatt på oss rent undertøy, for å si det sånn. Det ble ganske fuktig. Og varmt. Dusj uten å dusje, på en måte. Gigantiske trær. Tette kratt. Sildrende bekker. Fugler. Og: Uææææ! En øgle, hva skal vi si, på en drøy meter, som plutselig ville holde oss med selskap. Noen syntes det ble litt intimt. Og vedkommende ga uttrykk for det. Uten at det affiserte øgla nevneverdig. Rolig type. Men det var flott også. Å traske der nede under alt det grønne og se på alt lyset som sildret ned gjennom bladverket mens vi gikk på tidenes væsketap. Så kom vi til Juara. Helt tomt. OK. Vi fikk deilig kurry på stranden. Men det mest spennede som skjedde var vel at noen lokale unggutter kjørte moped frem og tilbake på piren der. Frem og tilbake. Og frem igjen. Man kan jo undre seg på hvordan nattelivet er der. Men vi droppet å sjekke det.

Dagens fotograf er Anne. Som turte å nærme seg øgla i åpent lende 🙂

Forøvrig kan vi anbefale sidene til vår venn Morten Møst, som har reist i Malaysia rundt seks uker nå. Fine bilder og masse kunnskap på : facebook.com/mortenmost

Hva det er jeg hører? Mmm. Bølgene som kverner mot stranda. Anne har skrittet opp. Vi bor 22 meter fra vannet. Stedet er Tioman, på Malaysias østkyst. En øy som er 38 km lang og 19 km bred, med fjell på 1038 meter, regnskog og gylne strender. Her er det ganske stille. Sånn er det når det er low season og monsun. Ikke det at det betyr all verden. Det kommer som regel en ettermiddagsskur. Båten går ikke så ofte. Det er temmelig tomt. Og malayene er høyst behagelige, ikke noe mas.

Så hva gjør vi her? Ingen ting. Dette er stedet for langsomme dager, en halvdårlig krim kjøpt på ei bruktsjappe i India og en iskald cola light. Gjerne med sugerør. Dette er begynnelsen på øyhoppinga i Malaysia. Det gjenstår å se hvor spretne vi er. Men vi skal ta oss oppover østkysten. Ganske langsomt.

Vet ikke helt hvordan det ligger an i Norge, men i Singapore er julekjøret i gang. For å si det sånn: Både på den elegante  og den litt mer tacky fronten går handelsstanden her oss nordmenn en høy gang. Orchard Street er stedet dersom du skal få med deg tidenes kanskje største wattforbruk per enhet julepynt. Og jo lenger opp i gata du kommer, desto finere og dyrere blir det. Det hele toppes med kjøpesenteret ION som tilbyr alt det en merkevarejunkie trenger av injeksjoner. Men dosene krever sitt kredittkort… Ikke rart. Noe skal man vel ha betalt for et gigantisk, lilla juletre og fargede vannfontener ved inngangen. Moroa toppes av skiltet tvers over gata. I gull og glitter siteres julens opphavsmann og fullender direkte fra Johannes evangelium -med et ukjent antall lyspærer for å understreke budskapet. «I am the light of the world.» Nettopp. Got it.

I morgen er det grytidlig opp for å busse innn i Malaysia. Mersing neste stopp. Alt vel.

Okei, da. Så har vi bare vært i zoo. Men det var slett ikke verst, som dere kanskje kan se av bildene. Night Safari ble det også. Klarer dere alle? Anyone? Tom Fritz?

Dessuten hadde de Ben & Jerry iskrem der. New York Super Fudge Chunk, for dere som er inne i terminologien. Singapore er småfascistisk, men helt ålreit.

De kom i en uendelig rekke. Tusenvis av folk langs veien. Som gikk og gikk. Noen med plakater. Underveis var det drikkestasjoner.
– Religion, forklarte sjåføren vår.
Nettopp. Religion er en av de virkelig store ingrediensene i den smeltedigelen som heter India. Denne gangen var det en gresk ortodoks helgen som skulle feires med et opptog. Inn i mellom alle de marsjerende inderne i Kerala, gikk det en stor, svett prest. Ikke helt kledd for vær og føreforhold.
Vi har bare vært i fire delstater i India. Men selv det er nok til å forstå hvilken mangslungen, religiøs gryterett landet er.
Man skal absolutt ta folks tro og religion på alvor. Det er besnærende mye vakkert på den religiøse fronten i India. Jeg mener, vi som stort sett har Nidarosdomen og såkalte arbeidskirker, blir jo litt svimeslått når vi møter templer, katedraler og moskeer rundt hver sving. Klart folks ønske om å please Gud, har avfødt mye flott på pensumlista for arkitekturstudier.
Likevel lurer jeg på om Gud er helt på nett.
I India har vi vasset i religion. Syriske kirker, gresk ortodokse, romersk katolske. Templer for Shiva, Ganesh, Vishnu. Buddastatuer i alle størrelser og valører. Moskeer for den ene profeten og martyren helligere enn den andre. Religion er en fascinerende naturlig del av hverdagen. Så det bygges. Stadig flere tårn og kupler strekker seg mot horisonten. Alt fra happy clappy kristne til asketiske vegetarianere med oransje lendeklede skal ha et hus til guden sin.
Samtidig sulter folk på kirketrappa, de sover hjemløse ved siden av sementsekker som skal tømmes til ære for Gud og guruer. Mat, fargerike blomsterkranser og penger ofres til røkelse og lyd fra bønnehjul, mens tiggere strekker hendene i samme retning.
Så da er vel Gud fornøyd?

Forøvrig er vi nå ankommet Singapore. De nyskrubbede gatene kunne ikke vært en større kontrast til skitten i Mumbai. Her lukter det nesten ikke. Mer senere. Alt vel.