Forfatter: bjornolav

Lite oppløftende nyheter i Sunday Times of India i dag. Den nyeste statistikken fra UNDP viser at 54 prosent av Mumbais 18 millioner bor i slum.
Så etter å ha gjort alle de vanlige tingene – Gandhi House, hengende hager, Crawford Marked, Gateway to India, Haj Ali  moskeen, diverse templer og Chowpatty Beach osv – bestemte vi oss for å forlate Sør-Mumbai og ta lokaltoget østover. Her finner vi de som ikke kommer så bra ut på FN-statistikken.
Ok, så tok vi ikke toget til endestasjonen, der hvor det er verst. Men til Sion, ti holdeplasser fra Victoria Station. Når du tar jernbaneundergangen og til høyre, er du midt i Dharavi. Dette er området hvor Daniel Boyle og filmteamet hans oppholdt seg i åtte måneder da de spilte inn ”Slumdog Millionaire”.
Ingen grunn til skepsis, faktisk. Trivelige folk. Unger som hadde lært seg ”take my photo” og en rundhåndet Anne som delte ut små kjeks og sjokoladepakker (etter lokale råd).
Vi ble invitert inn på te. 8 kvadratmeter for en storfamilie er ren lukus. Og det var søndag, lokal saftisproduksjon, langsomme bevegelser i gatene og et haleheng av unger, selvfølgelig.
– This is Lakshmi. She was in the movie!
Man kan si mye om levestandard. Men at disse folkene utnytter det de har med stor verdighet og innsatsvilje er hevet over enhver rimelig tvil. I tillegg smiler de, til oss.
For oss handlet det mest om perspektiver. Vel forvisset om at vårt luftkondisjonerte rom og rebekreftede flybilletter ventet, kunne vi ta litt av fattigdommen inn over oss. Om ikke annet for et par timer, og for nok en gang å få slengt i trynet hvilken diger sølvskje vi fikk stappet i munnen fra fødselen av.
Det handler altså om kontraster. Om noe er motsetningenes by, er det Mumbai, verdens tettest befolkede område.
Ta Pratap Chothani. En 73-åring som vi møtte i de hengende hagene på toppen av Malabar Hill, på totalt motsatt side av byen. Iført sine bermudashorts og sin stråhatt, har han som hobby å vise folk blomster, busker og trær i den vakre hagen hvor Mumbais mest velbeslåtte småjogger sine morgenturer. Før de vender hjem til sin trygge bolig i Asias rikeste lokalområde.
Og vi? Vi er vel ikke så langt unna, tenker jeg.

Hvor skal jeg begynne? Kanskje med toalettbesøket. Nei, nei. Ikke sånn. Men følgende: Du kommer inn, ser deg rundt, og der står det to mann. Den ene har som jobb å skru opp vannkrana og trykke ned såpedispenseren for deg, i tilfelle du er litt sliten. Den andres oppgave er å gi deg nystrøkne håndklær og tørke av vasken etterpå. Snakk om shine.
Vi har altså vært på Taj Mahal Palace & Tower hotell i Mumbai. Muligens
Indias flotteste. Vel å merke bare for å spise middag. Vi bor en anelse rimeligere litt lenger bort i gata. Dette var altså hotellet som var utsatt for terrorangrep for et år siden og som dominerte nyhetene verden over.
Ingen terror nå. Bare ekstremt hyggelige kelnere – til tross for mine Quicksilver shorts…
Og altså en fantastisk mat. Dette har vært en festreise i kjøkkenveien. Skal komme ytterligere tilbake til det senere. Men akkurat denne kvelden gikk vi for byens dyreste vegetarmat. Vi ble ikke skuffet. Og vi har faktisk vært på Bagatelle begge to.
Bare synd at det var så mye av den, maten altså.
Vi spite morkel. Asparges,. Luksus grillspyd. Dal i tre varianter, en spinatmousse som var til å dø av. For ikke å snakke om hjemmelagede pommes noisettes til forrett, krydret til himmelen og tilbake, med selleri i julienneform og grillet paprika. Lurer på om jeg klarer å kopiere den… Og da har jeg ikke nevnt den lille munnåpneren vi fikk aller først.
Stopper der. Bare nevner prisen. Rundt 600 kroner til sammen, inkludert drikke.
I morgen skal vi gjøre bot. Da er det The Big Slumdog Millionaire Tour som står på programmet.
Mumbai er kontraster, Fornavn, mellomnavn, etternavn. Og da har vi foreløpig ikke nevnt noe om basarene, markedene og gatelivet.

Det er et par tidspunkter på dagen som er ekstra fascinerende her i India.  For eksempel: Rundt halv ti på formiddagen og klokka halv fem på ettermiddagen. Årsak: Ungene går til og fra skole akkurat da.
Ok, jeg har sett skoleuniformer før. Men her er det nesten en egen kunstart. Særlig når de gjøres ekstra stilige for jenter i form av shalwar kameez ( tunika med matchende bukse og sjal). Vi har kjørt gjennom noen byer på de nevnte tidspunktene. Hvis du tar en middels liten by, la oss si på størrelse med Trondheim, er det et hav av skoleuniformer ute og rusler. Du verden så mange strunke fletter, sløyfebånd og sirlig danderte sjal. Så mange små, nesten skjulte, individuelle variasjoner. Så mange varianter av kristne, muslimske og hinduistiske signaler.
Jeg har laget meg noen teorier. Ikke tatt rett ut av den fuktige kveldslufta, men understøttet av samtaler med lokale folk.

Her er tre av dem.

Den velkjente likhetstanken: At uniformene virker utjevnende. Alle er like, ingen skiller seg ut, ikke noe motepress. Bra, men ikke helt sant. Fordi den drepes av teori nummer to.

Klasseinndeling: Uniformen forteller hvor gammel du er og hvilken klasse du går i. Med andre ord, du er ikke helt lik likevel. Det er nemlig slik at fargen på uniformen forandrer seg med alderen. Ikke bare det. Her kommer nemlig teori nummer tre.

Sosioøkonomiske signaler: Litt komplisert, men ikke veldig. Skoleuniformen forteller hvor god råd familien din har. Sånn sett er de et offentlig stigma. Bare råd til offentlig skole? Ja vel, da blir det kanskje bare en lyseblå bluse. Eller som vår kjære sjåfør Taha uttrykte det: Se på de jentene i de hvite uniformene, de går på en skikkelig dyr skole.

Dessuten er uniformene big business. For skolene. Det er nemlig ikke lov å kjøpe dem andre steder enn… Akkurat. På skolene.

Pussig å se hvordan tydelige bestevenner må gå hver til sitt på begynnelsen av dagen. Rutete skjorte til venstre, blått slips til høyre.

Så da så. Her er noen bilder

.

Det er nesten vanskelig å beskrive. Og jeg er usikker på om bildene yter virkeligheten rettferdighet. Vi har vært i Munnar, i teens kongerike. Selv for bortskjemte nordboere med god tilgang på natur og vakre fjellsider, blir dette en fabelaktig opplevelse.

For noen farger! Så avsindig mange sjatteringer i grønt når det lekre ettermiddagslyset skjærer ned gjennom skylaget og treffer millioner av tebusker. Munnar er te, opp og i mente. Det er et vanvittig lappeteppe, et gigantisk puslespill av busker med teblader. Busker som snor seg i rekker og rader som aldri tar slutt. Der hvor det er en ørliten mulighet, er det plantet en tebusk. De strekker seg fra dalbunnen og opp til 2000 meters høyde. De danner intrikate mønstre og broderier som bare får deg til å gispe av beundring og tenke at dette, dette er nesten for vakkert til å være sant. Men det er det.

Sant også at tusenvis av arbeidere jobber vettet av seg, til luselønn, for å høste inn den dyrebare teen. Og selvsagt er det kvinnene som tar de tyngste takene. Sånn har det jo alltid vært. Vi sov på Misty Mountain. Som svarer til navnet. Det er lenge siden vi har sett like mange duse blåner duve i kveldssola.

Nå er vi tilbake i Kochi etter noen innholdsrike dager. Torsdag til Mumbai, før vi flyr til Singapore på søndag. Alt vel.

”

The driver will pick you up at 05.30., Sir”

ThankU. Sånn begynte altså den dagen. Vi skulle med andre ord til Peryar Wildlife Sanctuary. Hvor det visstnok finnes tigre. Ikke det at vi så noe til dem. Guiden vår måtte beskjemmet innrømme at han aldri hadde vært i nærheten, han heller. Så skiltene med ”Don’t honk, tiger preserve” var i beste fall kuriøse.

Men vi fikk altså med oss alt Anne drømte om. Elefant i frittgående, levende live (og noen ikke fullt så ville.. :-)), sambar deer, villsvin, svarte, langhalede aper, hvithode aper, flygende ekorn (veldig stilig) bra store edderkopper og i tillegg en hel del stooore og fantastisk vakre sommerfugler. Og prikken over i’en på slutten av dagen var en hvithalset stork. Dessuten hørte vi bison mens vi børstet blodigler av beina.

Det andre som er verd å nevne fra Peryar, er krydder. Det lukter faktisk kardemomme når du åpner bildøra. Og byen, Kumily, er en eneste lang kryddergate. Så jeg har vært på shopping. Det ble en hel bærepose, gitt. Til snaue 200 kroner. Butikkmannen var katolikk. Han påstod at han ikke drev med pruting, men ærlige, nøkterne priser. Greit nok. Vi ble enige om at Guds vrede skulle ramme ham dersom jeg hadde betalt for mye :-). Tilbake i Kochi nå etter en flott dag i Munnar. Rapport kommer. Alt vel.

Vi hadde ikke trengt å bekymre oss for at vi skulle få plass. Selv om ivrige billettselgere allerede på morgenen mente at  vi nok burde kjøpe fortere enn svint. Nuvel. Vi har vært i indisk teater. Det hadde plass til 120. Vi var 16.

Imponerende forestilling. Faktisk.  Ikke minst kveldens konge, en mannlig skuespiller med 8 aars utdannelse og 30 aars erfaring. Han var mannen med de 20 ansikter, minst. Også sminkesesjonen var interessant – og inkludert i prisen. Men selv for en med trening fra veeeldig lange gudstjenester og ditto kommunestyremøter, ble det kanskje litt drøyt. Vi hadde så klart kjøpt den lengste, dyreste og beste forestillingen.  I etterkant slår det meg at indere muligvis har andre begreper enn oss når det gjelder repetisjon og utholdenhet. Kulturelt var det i alle fall. Og de hadde en bra kafé der – med skikkelige brownies og god kaffe.

En fargerik kveld på alle vis. Enjoy.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Mange hevder at Kerala er godsida til India. Godt mulig. I så fall er The Backwaters den myke ansiktshuden. Her kunne vi sikkert fortalt mye og lengre enn mangt. Vi nøyer oss med følgende:

Ett døgn med egen husbåt, inkludert kaptein og kokk. En langsom reise i et betagende lappeteppe av et våtområde – med et yrende fugleliv. Eget soldekk. Lunch/middag servert på digre palmeblader . Padling i måneskinn.

Ja, ja. Og så noen lyder om natta som Anne ikke likte helt. Men pytt.

I dag har vi vært i nasjonalpark. Hvilket inkluderte: Elefant i vill tilstand, aper, antiloper, villsvin pluss, pluss. Mer om det senere. I morgen reiser vi til en annen naturpark, kalt Munnar. Alt vel.

Som lovet, noen bilder fra flotte Cochin. Vi er naa langt inne i det som kalles Kardemommebergene. Alt vel, og post kommer snart. Men altsaa, foerst Kochin. Flere sporsmaal dukker opp: Hvorfor dette hakekorset paa tempelet? Fikk mannen solgt et teppe til 10.000 kroner til Anne? Hadde vi sett en like stor haug med ingefaer foer? Fikk de noe fisk i de kinesiske fiskegarnene? Hvem vet?

I dag har vi tatt et kulturelt og historisk dykk i Kochi. Det har vært noen favner å stupe ned i, for å si det sånn. Byen har på mange vis vært porten til India for langveisfarende. Vasco da Gama, han med sjøveien til India i 1491, lå gravlagt her i nesten 15 år før levningene ble sendt hjem til Portugal. Men han var jo ikke først.  Krydder, elfenben, parfyme, edeltre osv har fått folk fra hele kloden til å stikke innom her i århundrer. Ta det jødiske kvarteret, for eksempel. Det stammer fra 379 e.k, sånn omtrentlig. Nå bor det bare ti gamlinger igjen. Men det er fortsatt sabbatsfeiring i synagogen. Noen hevder at de første jødene kom allerede i år 55…

Eller hva med kineserne? De teknisk imponerende fiskenettene her ute på Fort Kochi ble introdusert av handelsmenn sendt ut fra hoffet til Kublai Kahn. Vi snakker med andre ord Marco Polo-tid. Og slik kunne vi fortsette. Med hollendere og engelskmenn og en del til.

Vi har vært på kryddermarked, mmm. Ingefærtørking, ok. Fiskemarked, tjaaa. Teppemarked, nope. Sett eldgamle veggmalerier, jada. Hindu-trempel, synagoge, katolsk kirke, ålreit.

Bilder kommer, men fyren paa nettkafeen vil stenge akkurat naa… I morgen setter vi kursen for The Backwaters. Har bestilt superior husbåt for to. Deretter nasjonalpark. Vet ikke helt når neste post dukker opp. Alt vel.

En kjapp post naa etter at vi er fremme i Cochin / Kochi. En herlig by i det flotte Kerala. Togturen hit var vel ikke like herlig, men helt ok aa teste ut 3.kl sleeper med AC. Du blir kjent med lokalbefolkningen. Som for eksempel TJ John som sov i senga ved siden av Anne.. 🙂 Grei kar. Som har en soenn i reisebransjen. Som ble ringt opp fra far paa toget med beskjed om aa moete oss paa stasjonen. Saa naa har vi faatt full pakke. Et utrolig bra opplegg er sydd sammen  for neste uke av Benjamin John – vaar mann. Kommer tilbake med mer fra denne byen som er en frisk blanding av India, Holland, England og Portugal. Vi bor foroevrig paa den gamle, engelske klubben. Og  ja. De gamle koloniherrene visste aa flotte seg. Naa ogsaa vi… Bilder kommer snart.