Noen ganger når jeg ser mat, bare går forbi et vindu eller en kjøkkenbenk eller ei kantine, så bare må jeg lage det jeg ser. Denne masalaen er et resultat av ren kikking.
Dessuten er den så enkel og så sinnsykt god, at det nesten er en skam å ikke lage den oftere. Som alltid når det gjelder indisk mat, krydderet er av avgjørende betydning. Et godt råd: Ta deg en snoperunde på en velassortert innvandrerbutikk av pakistansk eller indisk herkomst. Antakeligvis gjør du det altfor sjelden…
Du trenger: Én boks kikerter, olje én boks flådde tomater, én gul løk, én til to bokser kokosmelk, saften av én lime,én rød chili, fem fedd hvitløk, frisk koriander, litt tomatpuré, malt koriander, malt spisskummen, salt og sukker.
Slik gjør du det: Hiv finhakka hvitløk og løk skåret i halvmåner i olje sammen med finhakka chili, rør inn spisskummen og malt koriander mens løken freser i gryta. Hell en boks tomater over, kok opp og tilsett ønsket mengde kokosmelk og limesaft. Nå skal det hele koke til det tykner, og det kan ta litt tid. Fem minutter før servering, når masalaen er passe tjukk, slenger du inn kikertene og smaker til med tomatpuré, salt og sukker og lar det koke litt til. Dryss over frisk, finhakka koriander til slutt.
Serveres med ris og nanbrød.
Forfatter: bjornolav
Jeg heter Bjørn Olav og jobber som journalist i NRK Brennpunkt og som forfatter. Denne bloggen handler om ting jeg er opptatt av; litteratur, friluftsliv, reising, musikk og mat. Høsten 2010 ga jeg ut romanen "Nesten til stede" på Gyldendal. I 2012 kom spenningsromanen "Skyggeland", som ble fulgt opp av "Nullpunkt i 2014. I 2016 kom den tredje boka i serien. Den heter "Dødvinkel" og ble nominert til Riveronprisen. I 2016 ga jeg også ut kokeboka "Kind of Green - Bærekraftig mat som begeistrer". Så langt er det solgt ca. 15.000 bøker av denne. I 2019 kom oppfølgeren «Enda grønnere» med inspirasjon fra Sicilia.
Nesten helt gresk
Gode kolleger som serverer mat i festlig lag, må aldri undervurderes. Særlig ikke når de har ekstra godt håndlag.
Denne gangen går det et dypt bukk til min gode kollega Elisabeth, som hadde med seg denne klassikeren på sommerfesten i NRK. Jeg har mekka ørlite grann på den, slik at den blir enda fyldigere. Mange vil nok si at dette minner mistenkelig om mousaka. Det er selvsagt ikke langt unna sannheten. Men helt gresk er den nok ikke. Gjør som italienske husmødre; ta deg tid til å koke ned tomatsausen skikkelig, minst én time, ellers blir dette litt suppete.
Du trenger: Tre bokser hakkede tomater, olivenolje, én løk, fem fedd hvitløk, litt salt og sukker og en dæsj tomatpuré. Fire godt voksne auberginere, to squash, tre egg og 250 gram fetaost.
Slik gjør du det: Som sagt, begynn med tomatsausen. Finhakk løk og hvitløk, fres det i olje til gyllent og hiv inn tomatboksene. La det koke ned på svak varme til sausen er skikkelig grøtete. Smak til med salt, sukker og tomatpuré. Mens sausen koker, mekker du squash og aubergin slik: Del grønnsakene på langs i 1/2 centimeter tykke skiver. Stek dem gylne og lett brunflekkete i olje på steikepanna, dryss på litt flaksalt og sett til side.
Når tomatsausen er tjukk og fin, legger du lagvis i ei smurt, ildfast form: Auberginer, tomatsaus, squash, tomasaus, auberginer, tomatsaus. Til slutt pisker du sammen eggene og fetaosten og legger det forsiktig i et passe tjukt lag på toppen av forma. Stekes ved 200 grader til toppingen er gyllenbrun. Serveres med salat og ferske ciabatta.
Dette er Middelhavet på sitt beste!
Lang, lang rekke
Asparges er som unger. De trenger kjærlig omtanke og en fast hånd. Og de må ikke behandles likt.
Asparges er gjerne sommermat, sesongavhengig altså. Men med internasjonale flyvninger og langreist mat, blir fleksibiliteten stadig større. Det åpner seg muligheter nesten hele året. Her er en lekker combo av grønn og hvit.
Du trenger: 1 bunt hvit asparges, 1 bunt grønn asparges, pinjekjerner, parmesan, flaksalt, pepper
Slik gjør du det:
Først til den grønne: Knekk av den feite enden, ca. tre cm opp på stilken og kast de tjukke bitene. Legg aspargesene på en tørr steikepanne som går på full guffe. Når de begynner å bli småbrune på den ene siden, snu og fortsett på samme vis. Rett før aspargesene er ferdig grillet (tar ca. 2 min til sammen) heller du over litt olivenolje, pepper og salt, og rister dem lett i panna før du drar den til side. Jeg garanterer at du aldri har smakt en bedre og sprøere versjon av de lange, grønne.
Den hvite, som er litt mer fyldig i smaken, håndterer du slik: Knekk av den feite enden slik som beskrevet. Skrell aspargesen med en gulrotskreller, helt opp til blomsten. Kok i 5-8 minutter avhengig av tjukkelsen.
Legg hvit og grønn asparges side om side, dryss over ristede pinjekjerner og revet parmesan. Server gjerne med aioli eller tjukk hollandaise. Cantaloupe-melon og fersk loff er utmerket som tilbehør.
After dark
Lyset i Afrika er fantastisk både om morran og kvelden. Men mellom de to ytterpunktene skjer det usedvanlige ting. Og da snakker jeg ikke om dagen.
Immanuel var nesten fra seg av begeistring.
– En caracal. Det har jeg aldri, aldri sett her før.
Forståelig nok. Den vesle katta med de lysende øynene så usedvanlig sky ut. Og litt paralysert av å bli truffet av frontlysene på Landcruiseren. Immanuel, guiden vår, kunne nesten ikke få nok av den vesle sjeldenheten. Morsomt, med tanke på at fyren har sett det meste i kenyansk villmark.
Navnet caracal kommer egentlig fra tyrkisk – «karakulak» – og betyr svarte ører. Legg merke til dusken på ørespissen. Noen kaller den egyptisk eller afrikansk gaupe. Men den er ingen gaupe, men heller en av de små kattene. Nesten like rask og like sterk som Serval-katten. Som vi faktisk også fikk se ved et lykketreff en grytidlig morgen, nesten før dagen hadde fått sko på beina. Magisk å følge den i telelinsa.
I det hele tatt er det mye som kan åpenbare seg i det tilsynelatende ugjennomtrengelige, afrikanske mørket, eller rett før det griper eller slipper taket.
To gepardbrødre som tester sprintegenskapene mot en Thompson-gaselle. En makelig anlagt løvinne – bare to meter fra bilen. En bitteliten dik-dik, savannens minste gaselle. Eller to hannløver, med intense, lysende øyne…
Laaang lukkertid, høy ISO og full blender. Joda, det stiller noen krav til både stø hånd og langsom utpust. Men bilder ble det.
En hilsen til fuglegutta
Jeg har et anstrengt forhold til fugler. Det skyldes opplevelser i barndommen. Og i voksen alder er marerittet i ferd med å innhente meg på nytt.
Mange vil kjenne dem som «Fuglegutta», lett omskrevet i min første roman, Nesten til stede. Jeg nevner ikke navn, men for folk med bare litt innsidekunnskap er det lett å avdekke hvem det er snakk om. Som sagt, det handler om oppvekst. Og når du er én av tre kamerater i et lite miljø, og to av dem har en i overkant lidenskaplig interesse for bare én ting, kan det fort bikke gærne veien. I mitt tilfelle gikk det rett ned i vrangstrupa.
Det handler altså om fugler, som jeg i utgangspunktet ikke hadde noe negativt forhold til. Men så er det jo dette med at det kan bli for mye av alt her i verden, så også ting med vinger. Mine to kamerater var konstant opptatt av å snakke om, lese om, fotografere, kikke på… fugler. Hele tiden, hverdag som helg, i alle sammenhenger. Det skulle bygges fuglekasser, fuglebrett og kamuflasjehytter, og det skulle planlegges små, mellomlange og riktig svære fugleekspedisjoner. Det ble pugget arter, eggstørrelser og reirtyper. Det var mørkerom, linser, kamerautstyr og en hel del til som jeg ikke skjønte stort av. Sjøl var jeg mest opptatt av Godset og Drafns bandylag. De fuglene som kom i min vei, var ryper, og jeg hadde sjelden draget på dem.
Men alle ting jevner seg ut her i livet. Og imperiet slår ofte tilbake, som det heter. Sjøl er jeg blitt forholdsvis interessert i å fotografere, takket være journalistikken. Og jeg fikk smått om senn has på ei av rypene. Hvilket har sine sider. For nå er det ikke Fuglegutta som sitter med nesa i et fugleatlas. Nei, det er kvinnen i mitt liv. Som kan både navn og nebb på mye av det som flakser forbi. Og hun ringer gjerne, eller sender sms, alternativt mms, til en av de nevnte fuglefantastene når det er noe ukjent hun skal artsbestemme. Grøss.
Så når vi er på tur, for eksempel i Afrika, kan hun peke, rope, fekte med armene, stanse bilen og konferere ivrig med guiden. Som selvsagt kan både fuglelåter og utseende – akkurat som Fuglegutta. I min fortvilelse over å ha fått historien i bakhodet, og en kvinne som altså sitter med nesa i oppslagsbøkene som en ornitolog, har jeg begynt å fotografere fjærkreene. Om ikke annet for å få tida til å gå. Jeg oppdager også til min forferdelse at jeg har begynt å lære meg fuglenavn – på utenlandsk. Lilac Breasted Roller, for eksempel. Eller Grey Crowned Crane, Secretary Bird, Hornbill, Superb Sterling, Marabou Storch – og så bortetter. Jeg er ikke spesielt god, verken på navn eller bilder, men legger ut en liten smakebit her. Den kan i alle fall fungere som en hilsen til fuglegutta.
Men om jeg innrømmer nederlaget? Aldri!
Et forsøk på å oppsummere sommeren
Med Aftenbladets ferske anbefaling av Skyggeland, tror jeg det begynner å nærme seg et foreløpig høydepunkt i omtalene av boka. Hittil er den trykket i 13.000 eksemplarer. Så ja, det har vært en god forfattersommer, på alle vis. Nå gjenstår det å se om det går an å selge noen flere bøker fram mot jul. Stor takk til alle som har kjøpt og lest.
Her er et lite utdrag av sommerens ulike anmeldelser og omtaler, riktig nok de beste og hyggeligste, men likevel:
«…en levende innføring i «børsens bakgård». Legg til lokal koloritt og saftig språk, og årets ferielektyre er gitt.»
Katrine Strøm, Drammens Tidende«Temposterk pengespenning.»
Sindre Hovdenakk, VG«Skremmende troverdig», Kjetil Skotte, Oppland Arbeiderblad
«Finanansthrilleren «Skyggeland» til gravejournalisten Bjørn Olav Nordahl anbefales. Den var et hyggelig feriefølge.» Politimesteren i Hordaland, Geir Gudmundsen, på Twitter 15. juli
«Du verden hvilken leseopplevelse. Spennende fra først til sist. Og man tenker seg med forfatterens bakgrunn at ”kan det være slik i virkeligheten”? Interessant, engasjerende, lærerikt og underholdende på samme tid. Det ble noen lange timer med boken – den er vanskelig å legge fra seg.» Erik Wilberg, førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI.
«Alle drives de av det samme: Frykt og grådighet». Slik sluttar omslagsteksten på journalist Bjørn Olav Nordahls pageturner av året, spenningsromanen «Skyggeland». Den handlar om ulovleg pengeflytting, innsidehandel, aksjespekulasjon, tvilsame finanstransaksjonar, svimlande rikdom, brutal vald og machokultur.
Nordahl auser av kunnskap frå mange år som gravejournalist i Dagens Næringsliv. Sjølv er han ein sjeldan plante i si sjølvsentrerte yrkesgruppe – den kristne fråhaldsmannen og meisterkokken frå Mjøndalen, ein prislønt møkkagraver som skyr journalistkonferansane, ein veltrent skiløpar som skyr turrenn, ein militant aktivist i fagforeininga når det trengst.» Alf Skjeseth, Klassekampen«… sommerferiens suverene bokvinner.» Geir Vestad, Hamar Arbeiderblad
«Nordahl har levert en spennende fortelling som damper av aktualitet … Det dirrer en etisk nerve i det han skriver. Nordahl er en forfatter som vil mer enn å gi ut en bok som får god omtale og selger godt.»
Magne Lerø, Vårt Land«Skyggeland har holdt meg våken flere netter».
Nadia Hasnoui i Sommeråpent, NRK«Etter en noe nølende åpning, som består av flere åpninger, strammer Nordahl grepet og bygger både gode cliffhangere og overraskende vendinger, slik en bok i grenselandet mellom krim og thriller skal ha. Karakterene er skjeve og skakke og bærer livet i en sekk.» Vidar Kvalshaug, Aftenposten
Etter tretten år som finansjournalist hoppa Bjørn Olav Nordahl av. Nå har han skrevet en av sommerens bestselgende spenningsbøker, om en finansjournalist som ligner mistenkelig på ham selv. «Skyggeland», kom i slutten av mai. Et optimistisk første opplag forsvant på noen uker, andre opplag ble utsolgt før det nådde butikkene, og med tredje opplag har Nordahl havnet på fjerdeplass på den norske bestselgerlista, kun slått av de etablerte krimkollegaene Unni Lindell og Tom Egeland». Gerd Elin Sandve, Dagsavisen
«Det er driv og spenning fra først til sist.» Audun Mosevoll, Dagen
«Med sin journalistiske bakgrunn og gode kjennskap til finansmiljøets kriker og kroker, har Nordahl skrevet en troverdig roman.Denne anmelder ser frem til nye historier om Mellomstrand og Nergård i jakten på en grisk finanselite.» Sven Gjeruldsen, Tvedestrandsposten
«Gravejournalist Bjørn Olav Nordahl skriver om det han kan best». Thorbjørn Ekelud, Dagbladet
Et lite rom i Kulturhuset
Selv om jeg jobber i NRK P1, må jeg innrømme at jeg er stor fan av søsterkanalen P2. Veldig stas derfor å bli tildelt et bittelite rom i Kulturhuset en ettermiddag.
Man svarer selvsagt ja når Anne Bøhler i P2 ringer og spør om du som forfatter har lyst på et lite krypinn i Kulturhuset en helt grei mandag i august. Det ble forresten godt med albuerom da jeg både ble intervjuet og det ble høytlesning fra Skyggeland.
Ikke til forkleinelse for andre journalister, men det var ganske godt forberedte spørsmål som ble stilt. Intervjueren hadde da også lest boka på forhånd. Faktisk.
Det er forøvrig forfattaren sjølv som les. God lytt!
Men kan de fly?
Noen steder i Øst-Afrika er impalaene så vanlige at du nesten ikke legger merke til dem. Helt til unggutta starter kveldsshowet.
Her er det nesten sånn at bildene får tale for seg. De stammer fra en vakker skumringstime i konservatet Ol Pejeta ikke langt fra Mount Kenya. En ganske kulsen kveld, med fint , dust lys. Helt på tampen av skumringstimen begynte impalaene å røre på seg. Det var begrensa hvor rask lukkertid jeg kunne bruke, men det gikk med et nødskrik.Disse dyrene opptrer i ganske store flokker, gjerne med én dominerende hann. Ungdyrene, som ikke har funnet sin plass i haremet, må derfor finne på annet i kveldinga. De småslåss, sprinter, stanger.
Og de hopper. Som de hopper.
Spensten må være av en annen verden. En drøm for en volleyballtrener eller friidrettsutøver. Takket være litt flaks og noen velvillige motiver, klarte jeg å fange de mest utrolige krumspring.
Om de kan fly? Det er i alle fall ikke langt unna.
Den kuleste katta i klassen
Mye i Afrika handler om katter. Løver i alle fasonger. Superraske geparder. En sjelden serval. Men det er liten tvil om at leoparden er den stiligste og smarteste katta av dem alle.
Sjakalene viste vei. Vi satt i Land Roveren og hutret. Det var en av disse utenomjordiske afrikanske morgenene hvor lyset var så mjukt og rødt at du nesten kunne spise det med skje. Ei diger solskive hadde akkurat rulla seg over åskanten da Lamaria la hodet på skakke, lytta og myste. For å si det sånn; selv med kikkert er du sjanseløs mot Masaiene. De har et falkeblikk som er trent opp fra de fem år gamle guttene blir sendt ut for å gjete kuene. Lærer du deg ikke å bruke øynene da, blir enten du, noen i krøtterflokken eller begge deler, leopardmat.
Lamaria satte bilen i gir og vi hoppa og spratt over savannen mens vi forsøksvis prøvde å holde på kamera og tarminnhold.
Litt senere stod vi under treet der sjakalene bjeffet for harde livet. Og så åpenbarte den seg i all sin prakt. Leoparden vår var vidunderlig vakker, smekker, muskuløs og livsfarlig. Denne natta hadde den tilbrakt i treet sammen med byttet sitt. Nå var den mett og på vei inn i bushen for å sove på full mage. Sjakalene ville ha restene av måltidet. Det kunne de bare glemme.
For i tillegg til de nevnte karakteristika, er leoparden smart, tilpasningsdyktig, god i alle typer terreng og har et overlevelsesinstinkt som overgår det meste. Så kjøttet i treet, i dette tilfellet en Thompson-gaselle, fikk henge til tørk for påkommende tilfeller.
Da vi seint på kvelden kom tilbake, hang det der fremdeles. Leoparden lå inne i buskene og nøt sin langsomme fordøyelse. Med gule, harde øyne som fulgte oss vaktsomt.
Brutalt og/eller vakkert?
Spørsmålet har vært dyrket i århundrer. Finnes det en skjønnhet i brutaliteten? Ikke veit jeg. Men jeg veit at den finnes. Brutaliteten altså.
Det er mye som er vakkert i Afrika. Det gule, mjuke lyset som flommer over uendelige slettelandskaper. En giraff i motlys. Løveunger som leiker.
Men samtidig veit du at i all skjønnheten finnes det en uunngåelig brutalitet.
Den vesle løveungen som du har lyst til å løfte opp i fanget, kan i neste gule blunk snu seg å snerre mot deg. Og det skjer med en råskap du sjelden tenker på når du er forblinda av den trillende søte leiken løvepus nettopp har holdt på med sammen med brødrene sine.
Og når du ser to gepardsøsken som slikker hverandre i et inderlig morgentoalett, er det lett å tenke at det der var da vakkert. Sånn rent bortsett fra at det de to unggutta slikker av hverandre, er blodrester etter ferskmaten til frokost.
Og sånn kan vi fortsette. En gribb ser mektig ut der den kommer seilende over solsvidde savanner. Men det rosaflekkede trynet er ikke like vakkert når det gyver løs på restene etter gepardene. En sjakal kan virke sjarmerende nok der øynene dens plirer mot deg i morrasola. Men den får et litt annet uttrykk i blikket når den sliter i stykker en fersk harepus som ikke hoppet hurtig nok ned i hullet sitt.
Når et par tusen wilderbeast forsøker å krysse Mara River omtrent samtidig, kan det være ganske stilig å se på. Men det er alltid noen som ikke fikser overfarten. The weakest link. Som blir liggende igjen i elva og vente på krokodillene.
Brutalt og vakkert. En kombinasjon du ikke kommer utenom, men må leve med – både i Afrika og andre steder.
Men det er vel en forskjell på å dyrke brutaliteten framfor å akseptere den? Og det er vel, når det kommer til det store stykket, en forskjell på instinkt og moral? Sånn oss mennesker i mellom, i alle fall.
Bjørn Olavs Blog 