Forfatter: bjornolav

I Afrikas dyreverden, som så mange andre steder: Det er damene som gjør jobben. Gutta drar på tur når de har fått sitt.

Ok, det skal i rettferdighetens navn nevnes at det finnes nyanser. Hos strutsen for eksempel. Siden hunnen er gråbrun, passer den eggene eller ungene på dagtid da kamuflasje-effekten hennes er størst. Men når natta kommer og alt blir svart, tar hannen over, siden han er kledd i den fargen.

Men ellers… Vel, da er hovedtrekkene som følger: Mannfolka får sitt, og så stikker de.

Elefantoksene, for eksempel. De dukker opp når det er noe å hente. Ellers er det et rent kvinnestyrt samfunn. Bra styrt, for øvrig. Hos løvene også. Sex i ei intens uke, og så er far over alle hauger, mens damene, gjerne i fellesskap, tar seg av den oppvoksende slekt. Ok, det kan hende at far er med på ei jakt i blant, men det er heller sporadisk.

Enkelte gutter blir så nært knyttet til mødrene sine at de må jages vekk når neste kull med unger ankommer savannen.

Mødrene er åpenbart gode læremestre. Legg merke til bildet av de tre gepardene. Det er mor og to sønner ute på jakt en tidlig morgen i Ol Kinyei.

Men når mor har lært opp gutta, da kan det hende at far overtar. I Masai Mara er det en bande på fire cheetah-er. Far og tre sønner. De har spesialisert seg på én type jakt: Dreping av flodhester. Hvilket er en høyst risikabel affære. Det hele foregår når hippoen forlater vannet for dagen og går opp på sletta for å gresse gjennom natta. Men med sitt harde vesen og ilske temperament, kan det fort ende i gepardens disfavør. Med andre ord, det er her som andre steder. Unotene plukkes opp av nærmeste mannlige forbilde.

Her følger en serie med mor og barn-situasjoner, som oftest initiert av Anne.  Det er selvsagt en strålende opplevelse å være ute på savannen, akkurat i det sola bryter gjennom, og se hvordan en nyfødt harterbeast så vidt klarer å stå på beina. Og når Anne utbryter «nææææmen, se på de der, da», ja, da er det bare å løfte kameraet…

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Vi hadde snakka om det, men ikke trodd at vi skulle få disse sjarmørene nesten helt opp på panseret. Løveunger har et eget publikumstekke.

Vi var savannegrønne av misunnelse. De to damene vi delte Land Rover med fortalte om morgenens søteste opplevelse. Og det var ikke frokostpannekakene.

To løvinner. Tre unger. Fullt show fra hale til snute. På rygg, på mage, over, under og på tvers.

Vi hadde akkurat møtt de tyske damene midt på dagen, på vei til vårt neste stoppested. Saruni som kjørte bilen, bare smilte lurt. Han forklarte at det var en lang kjøretur til campen. Vi får se. Afrika er Afrika. Det er ikke noe som kan bestilles ute i naturen, uansett hvor sterke ønskene fra blekansiktene er.

Men så, et stykke ut på ettermidagen, kom vi altså fram til et lite buskas. Saruni smilte enda bredere, dro av fra hovedsporet og nikket mot det høye gresset. Der fikk vi syn for sagn. Tre løveunger som ikke var mer enn 2-3 måneder gamle, vel overvåket av en  passe laidback mamma, mens den andre moren var ute på streiftog.

For å si det sånn. Vi var der i over én time. Kunne blitt to. Kunne blitt der til den afrikanske natta kom og tok oss. Vi fikk det damene hadde fortalt om. Og sikkert litt til. Det er nesten så man får lyst til å gå ut av bilen. Men det holder med et lite snerr fra løvemor, så griper man fast i setekanten. Begrepet «Hold avstand» får fort et nytt innhold. Bare se på bildene. Av mor og barn.

Og ennå har vi ikke fortalt om den kuleste katta i klassen som vi traff dagen etter – i det mjuke morralyset. Fytti katta!

Denne bildekrusellen krever javaskript.

For det første: Her advarer vi mot sterke scener. For det andre: Vi trodde egentlig at dette bare var sånt man så på BBC og kanskje Ut i Naturen.

Det er like greit å legge an en saklig, faktaorientert tone her. Vi dro til Masai Mara, den største nasjonalparken i Kenya. Vel innenfor hovedporten begynte festlighetene. Vi skal komme tilbake til gepardfrokosten i en senere post. Her skal det handle om det som skjedde litt lenger opp i lia.

De hadde spist seg kraftig opp. For når løveparet først skulle ha sin «honeymoon», som guiden vår kalte det, var det ikke tid til noe så trivielt som mat. De skulle nemlig konsentrere seg om én eneste ting, døgnet rundt, i  ei  oval uke.

Vi kom dit tidlig på formiddagen. En hann og en hunn i sin beste alder. Hun var eldst. Hun bestemte. Noen som kjenner seg igjen? Og hun bestemte seg sånn omtrent hvert 12. minutt. Da var det bare for løvefar å stille opp. Ikke det at han var vond å be.

Vi var der i en snau time. Det var nok til fire forestillinger. Bildene får tale for seg selv. Det var et vakkert par.

Et lite apropos. 100 meter unna, under en busk, lå en gammel, diger hannløve. Sannsynligvis løvinnens forrige bidragsyter. Nå passert av en yngre og mer arbeidsvillig herre med bedre gener og større kapasitet. Det var nesten så vi syntes litt synd på gamlingen. Men slik er nå slektenes gang.

For øvrig. Drøye tre måneder etter det som er beskrevet ovenfor, foreligger resultatet. Vi har imidlertid ikke tid til å vente, så vi sneik litt i køen og tilbrakte en ettermiddag sammen med noen sjarmpuser av en annen verden. Følg med.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Du kan nesten stille klokka etter dem. Når elefantene i Amboseli er på vei til vann, er det ingenting som kan stoppe flokken.

Naturreservatet Amboseli sørøst i Kenya er et paradis for elefanter, det finnes over 3000 av dem. Noe som gjør stedet til verdens tettest elefantede område.

Vi stod opp i otta, hutra oss gjennom morragryet i bushen og rakk opptoget rundt klokka ni. Elefantene eter hele natta ute i savannens mest tilgjengelige spiskammers, men når morgenen melder seg, skal de ha vann. Og da kommer de, et formidabelt godstog som subber opp støv og sand, ustoppelig på vei mot de livgivende kulpene og sumpene sentralt i nasjonalparken. Det er selvfølgelig særdeles sjarmerende å se hvordan elefantunger på bare noen få måneder blir stødig geleidet av sine høyst aktpågivende mødre, som passer på å dytte dem inn i midten av flokken dersom menneskestanken blir for påtrengende. Det hele skjer under matriarkens strenge oppsyn. Gamla sjøl gir de avgjørende signalene ved å trampe med beina. Disse vibrasjonene kan få hele bølingen til å bråstoppe og nærmest stivne i steget, før de fortsetter marsjen.

Om kvelden skal de tilbake. Vi fikk en flokk på nærmere 80 dyr rundt bilen, så nær at det var på grensa til skummelt – pulsen økte ihvertfall.  Det hele ble lyssatt av ei stadig mer rødmende sol, med Kilimanjaro som overvåket det hele, dog med noe mindre av den klassiske snøen på toppen. Og innimellom alt dette; flodhester i synkronsvømming, en løvemanke av dimensjoner, digre flokker med wilderbeast og en miniutgave av en gepard (Felis leptailurus serval). Når vi i tillegg kan spise lunsj med utsikt over hele herligheten, er det ikke mye mer å be om.

Jo, forresten, kanskje en leopard.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Man kan si mye om dyrelivet i Afrika, men det er nok de store kattene som fascinerer mest. Vi fikk et lite gepardshow.

–       Cheetah!

Ropet kom fra Andrew, en øyelege fra New Zealand, som garantert hadde bedre linser enn oss andre, ekte eller uekte, medbrakt eller fastmontert.

Slike utbrudd får sjåføren til å hogge inn bremsene. Og så får man syn for sagn.

For der satt den, verdens raskeste, Usain Bolts overmann. Både i skjønnhet og hurtighet.

Og så fikk vi være med på ettermiddagens jaktforsøk.

Langsomt, langsomt, med en tålmodighet enhver småbarnsforelder ville misunne ham, sneik geparden seg framover i det høye gresset. Lav profil, hodet hit og dit. At vi fulgte forsiktig etter, hadde han tydeligvis ingen problemer med. For langt der foran gressa det en liten sebraunge. Au da.

Nå er det slik at gepardene kan holde på med sine innsirklinger i det uendelige, lenger enn en viss forfatter fra Trondheim. Så etter å ha sett hvordan geparden kryssa både den ene og den andre veien, måtte vi ta kvelden.

Hvem som kom best ut av kvelden, gepardmagen eller det stripete føllet, vites altså ikke. Men vi sier uansett takk for forestillingen.

Historien er en klassiker, men det var ikke for å herme etter dronning Elisabeth vi dro til Treetops. Det var utsikten. Og vi fikk noe helt spesielt.
Ok, for de av dere som ikke har hørt den. I 1952 var prinsesse Elisabeth på verdensturne, i alle fall på tur i det gamle britiske koloniriket. I Kenya var hun og ektemannen, prins Philip, på besøk i noe av det mest eksotiske som fantes, nemlig hotellet Treetops, ikke langt fra byen Nyeri. Her kan du sitte i rommet ditt opp i trekronene om natten, og se på ville dyr som oppsøker saltet og vannet på bakken under. Den natten, mellom 5. og 6. februar, døde kong George den sjette. Og Elisabeth ble boksatvelig talt droning over natta. Noe som fikk den berømte jegeren Jim Corbett, som også var der,  til å formulere følgende klassiker:

«For the first time in the history of the world, a young girl climbed into a tree one day a Princess and after having what she described as her most thrilling experience she climbed down from the tree next day a Queen — God bless her.»

Vel, vi bestemte oss for å sjekke utsikten, vi også. I dag har hotellet 40 rom, i motsetning til originalen som hadde seks – den ble brent ned av Mau Mau-opprørere i mai 1954.

Vi kom i tåke, var der i tåke og dro i tåke. Likevel, det ble en helt spesiell opplevelse. Ok, de har lagt ut salt for å tiltrekke seg ville dyr. Og ja, de har belysning om natta. Og det er noen gjerder der for å guide de ville skapningene i riktig retning. Men dyra er såpass skvetne at de stikker dersom en kinesisk turist skavldrer for høyt. Og det skjer rett som det er.

Vi fikk en flokk på 15 elefanter, diverse antilopevarianter, bøfler, men ikke noe leopard, hyener eller svart neshorn, som også frekventerer området. Dermed blei det litt sånn «Elephants in the mist». Men utpå natta bestemt to luringer seg for å kjøre showet på egenhånd. Om de bare var gode venner, vites ikke. Det ble uansett ganske morsomt. Før de bestemte seg for å forvinne inn i mørket. Sammen.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Vi trodde det var én giraff på en enslig kveldstur. Det viste seg at han hadde med hele familien.
Aberdare country club er et helt ålreit overnattingssted, med lekre små hytter strødd rundt i en ås med fantastisk utsikt. Da vi kom, var det sol. Men ved foten av Mount Kenya er været like ustabilt som i en nynorsk sommer, så vi fikk en ettermiddag med et fantastisk lyn-, torden- og regnvær. Da vi trodde vi var ferdig med det verste, ble det en tur i skumringa, i et ganske lekkert lys.  Sammen med masaien Ben – ja, han har 58 kuer hjemme i masailand som kona og ungene passer – fikk vi vårt første møte med det som bare skal suges inn de nærmeste ukene. Anne blei reint på gråten, så rørt var hun. På kveldslerretet: Diverse antiloper, sebraer, villsvin (pemba). Og giraffer. En herlig flokk poserte ganske overlegent. Klarer dere å telle dem?

Og så begynte det å regne – igjen. Men da var vi så godt i gang at det var vondt å slutte. Så vi kom hjem gjennomvåte og møkkete. I dag har vi derfor prøvd å stryke tøyet tørt, før vi følger i dronning Elisabeths fotspor. Opp i tretoppene. Følg med dere også, så får dere se.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Møtte Kenyas landslagssjef i boksing i dag. En fin fyr, som ønsker å utgjøre en forskjell i slummen.

Patrick «Mont» Waweru er en legende i Kenya. Og en usedvanlig sympatisk person. Den tidligere vinneren av afrikamesterskapet i lettvekt er også landslagssjef for Kenya i boksing. Jeg møter ham i utkanten av slummen, hvor han daglig trener seg sjøl og andre presis klokka åtte om morran. Waweru som kjenner gatebildet bedre enn de fleste – han er patruljerende politi i krimavdelinga og leder for landets beste bokseklubb – forteller om en interessant utvikling i slummen. Han bor nemlig i politiets tjensteboliger som ligger helt på kanten av skråninga ned mot Mathare-elva, hvor det er mer bølgeblikk enn treverk i husene.

– Tidligere var det et sånt gap mellom oss politifolk og de som bodde i slummen, forteller  «Mont» Waweru, og holder ut armene så langt han kan.

– Nå derimot har ting endra seg. Vi politifolk er ikke så lukka lenger, og vi har åpna døra til gym’en for gatebarna. Jeg tror at vår disiplin og våre holdinger kan bety en forskjell. Avstanden er ikke mer en sånn.

Patrick «Mont» Waweru holder fram en tommel- og pekefinger.

Rett bak ham står en femåring og hamrer løs på en sekk han så vidt når bunnen av med knytta never.

200 meter bortafor boksegymmen ligger en fotballbane av rød jord. Her treffer jeg 11 år gamle Isac Kimani, som har skåra 34 mål for laget Shantit denne sesongen. Han er så liten at han kan bruke drakta som dynetrekk. Isaac er en av de mange gutta og jentene som spiller på 149 lag organisert av Chrisc i Kenya. Uhyre talentfull guttunge, hvis eneste problem er at han holder med Arsenal.

Fotball og boksing er ulike veier til målet, begge betyr håp. Sikkert ikke nytt, men vel verd å bli minna på.

På andre sida av Mathareelva, i skråninga opp mot Juja Road, møter jeg dagens siste motiv. Et vakkert trekløver. Litt håpefullt det også.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Man kan si hva man vil om slummen, men det er noe flott og stolt over folkene som bor der. The Grand Slum Tour i Nairobi ble akkurat som forventa. Og litt til.

Jeg jobber altså med research til ei ny bok. Som leserne av Skygeland veit, er det noen afrikanske tråder å nøste i, blant annet i Nairobi. Derfor har jeg lagt opp ei lita løype, blant annet ved hjelp av gode venner (takk, Jon) og folka i Christian Sports Contact (KRIK i Kenya). I dag har Kiki tatt oss rundt i slummen i Mathare og Eastleigh, hvor han sjøl er vokst opp og nå jobber med å få unger vekk fra gata gjennom idrett. Fascinerende å rusle rundt med en fyr som er på nikk med over halve byen. Og som så til de grader har en positiv holdning til folk og hverdagsliv.

Sjøl har jeg vært i noen slumstrøk rundt i verden, og jeg slutter aldri å forundre meg over hvor mye stolthet og reine klær det er hos folk til tross for fattigdom, søppel og bølgeblikk. Det andre som heller aldri slutter å forundre meg, er rollefordelinga i Afrika. I dag har vi sett damer som vasker, lager mat, syr, passer dyr og unger, henger opp tøy, driver familiesjappa, pynter, stuller og steller. Mannfolka? Med fare for å virke kategorisk… Vel, de spiller kort, biljard eller damm, drikker kaffe og andre saker. Eller bare sitter med hue i handa og tenker veldig tunge tanker. Om noen synes det er et politisk budskap i noen av bildene, så, ja… Velbekomme.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Vi var ikke mer enn landa, før kvinnen ville på barnehjem. For elefantunger.
Hun heter Dr. Dame Daphne Sheldrick (ja, hun er Dame Commander of the Order of the British Empire). Og Sheldrik har klart det få andre kunne eller ville: Å ta seg av foreldreløse elefantunger som subba rundt aleine etter at mor var blitt tatt av krypskyttere og annet skrømt – dømt til døden de også.  Daphne Sheldrick jobba i mange år, fra 50-tallet og fram til 1987, før hun klarte å finne den optimale pleien og morsmelkerstatninga for elefantunger. Nå overlever de, og nå driver også Sheldrick Trust Orphans Project  det svært, bokstavelig talt, som en del av nasjonalparken i Nairobi. Stiftelsen tar seg av de foreldreløse, flasker dem opp – også det helt bokstavelig, det går med 24 liter per elefant i døgnet –  og tilbakefører elefantene til vill tilstand i naturen etter tre år. Så langt har de lykkes med rundt 100 elefanter.

Den dagen kvinnen ville dit – dere ser henne såvidt på ett av bildene – var det blant annet for å møte to uker gamle Kinango, som akkurat var blitt funnet. Og som tasset rundt på den røde jorda med snabelen godt klemt inntil oppasseren sin, som er hos den nesten døgnet rundt.

I det hele tatt var det ganske mye søtt og hjerterørende rett utenfor Nairobi sentrum denne dagen. Noe selvsagt ikke bare vi hadde oppdaget. Elefantunger selger godt, Nikon- og Canon-tetteheten var påtakelig. Det var selvsagt mulig, ja, nettopp, å ta på en elefantunge også. Men det må nok til, skal den gode sak finansieres.

Vi for vår del synes at det var verdt både et besøk og en donasjon. Men vi adopterte ikke.

Her er noen bilder:

Denne bildekrusellen krever javaskript.