Forfatter: bjornolav

Jeg heter Bjørn Olav og jobber som journalist i NRK Brennpunkt og som forfatter. Denne bloggen handler om ting jeg er opptatt av; litteratur, friluftsliv, reising, musikk og mat. Høsten 2010 ga jeg ut romanen "Nesten til stede" på Gyldendal. I 2012 kom spenningsromanen "Skyggeland", som ble fulgt opp av "Nullpunkt i 2014. I 2016 kom den tredje boka i serien. Den heter "Dødvinkel" og ble nominert til Riveronprisen. I 2016 ga jeg også ut kokeboka "Kind of Green - Bærekraftig mat som begeistrer". Så langt er det solgt ca. 15.000 bøker av denne. I 2019 kom oppfølgeren «Enda grønnere» med inspirasjon fra Sicilia.

Det haver så nyligen regnet

av bjornolav, lagt ut på Bakom synger skogene

Det bøtta ned. Og vi ristet på hodet. Ingen tur i kveld.

Men som så ofte denne våren, sola gjorde comeback. Lite kan matche sommerkvelden når lyset er mjukt og dråpene ennå henger på blader og blomster. Dessuten.  Nå er det sesong. For orkideer.

På et hemmelig sted har vi marisko. Men på et enda bedre skjulested finnes det var. flavum. Den supersjeldne mariskoen med gule blomsterblader. Da vi skar ned Bremseåsen og fant den godt gjemte stien, hadde vi flaks. De siste stripene av kveldssola sildra ned mellom furuene og traff det lille feltet med sjeldenheter. Rikere blir du ikke en helt vanlig onsdag i juni. Alene på skauen sammen med verdens beste dame – og de andre frøknene: Marihånd, nattfiol, marisko, blodstorkenebb, ballblom ++. Samt noen regndråper som ligger og dirrer på bladene til marikåpa og noen skjelvende strå. Snart kommer skogfrua. Flangrene. Huldreblomen.

Det holder lenge å bo i Nedre Eiker, du trenger ikke være dansk for å like denne teksten som minner oss om å nyte dagene:

Det haver så nyligen regnet,
det har stormet og pisket i vor lund.
Frø af ugræs er føget over hegnet,
åg på nakke og lås for vor mund.
Årets løb har sin lov,
der blev lyst i vor skov,
ak, hvor kort, indtil alt er stormens rov.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Italiensk indrefilet

av bjornolav, lagt ut på Bakom synger skogene

Cinque Terre i Liguria, øverst til  venstre på den italienske støvelen, går for å være noe av det vakreste langs Middelhavet. For de som ønsker et litt kritisk synspunkt på dette området, er det bare å lese Vårt Land fredag 10.juni 2011. De som bare vil hygge seg med bilder fra vandreturen mellom de fem landsbyene, kan jo nøye seg med bildeserien under. Kort fortalt: Alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Slutten. Eller begynnelsen?

av bjornolav, lagt ut på Nesten til stede - roman 2010

Jeg har skrevet én bok, én historie. Men har etter hvert oppdaget at det finnes utallige tilsvarende historier der ute. Et drøyt halvår etter ”Nesten til stede” kom i butikkene, er dette et forsøk på å sette et punktum. Eller kanskje det er en slags begynnelse.

Nylig fikk jeg et dikt per e-post. Nyskrevet til meg. Fra en mann på 83 som hadde lest ”Nesten til stede”. Det er ikke bare flott, det er også rørende.

Rørende er også alle de historiene jeg har fått det siste halvåret etter at boka mi kom ut. Sterke historier fra folk i alle aldre. Historier fra folk som er blitt berørt, som har kjent seg igjen, som er blitt sinte, underholdt, som har lest hele natten, som har grått og ledd om hverandre, som har hatt det vondt. Eller som endelig har fått en slags fred. Noen sier også at boka har brakt dem nærmere Gud.

Det er nesten umulig, og antakeligvis uønskelig, å gjengi all responsen. Den er kommet til meg privat, og der skal den forbli. Men jeg tenker med meg selv: Hva gjør kirken nå?

Hysj, hysj. Enn så lenge har den vært forholdsvis stille fra kirkens side, i alle fall i debatten etter boka. Greit nok for meg. Jeg har sagt mitt. Men for et sløseri. Hvilke muligheter lar man ikke gå fra seg. Og da snakker jeg ikke om å frelse villfarne får. Man skal respektere folks valg her i livet. Men kirken kunne kanskje gjøre et forsøk på å skape en slags dialog. Si noe. Muligens be om unnskyldning, skape et annet bilde, rydde litt i underskogen, i villnisset av vonde tanker, følelser og relasjoner. ”Nesten til stede” er ingen verdenssensasjon. Den har likevel virvlet opp noe som har ligget og murret en stund, skapt et klima for samtale og debatt.

Men brødrene er ganske tause. Underlig, med tanke på at 60-70 prosent av de som vokste opp i adventistkirken på 70-tallet er borte. Nesten en hel generasjon forsvant ut bakdøra. Kanskje de trenger å høre noe om nåde nå, i stedet for en lukket nådedør? For mitt eget vedkommende er det en av de få tingene jeg fortsatt tror på. Nåden, altså.

Identitet søkes. Ett av de ordene som går igjen i responsen til meg er dette: Identitetsløs. Det er et vanskelig ord. Men ganske lett å forstå når du er vokst opp i miljøer som gir deg alternativet: Innenfor eller utenfor. Når du etter oppveksten bare har ett sosialt nettverk, i ett gitt miljø, er det vanskelig å trykke på restart-knappen i livet. Det er uhyre krevende å skulle begynne på nytt, finne nye venner, skape nye relasjoner. Mange får det ikke til. De orker ikke kirken, men de klarer heller ikke å være skikkelige ”hedninger”. Så de blir identitetsløse. Midt i mellom. Hører ikke hjemme noen steder. Vondt.

Sist uke var jeg på fotballkamp og så mitt elskede Godset mot Brann. Jeg gikk ikke alene. Forhistorien er av det ganske skremmende slaget.

Orket ikke. For noen måneder siden fikk jeg en tekstmelding: ”Jeg må snakke med deg”. Den var fra en venn jeg ikke hadde sett på over 20 år. La oss kalle ham for BG. Han hadde lest boka. Det vil si. Han hadde lest de første sidene. Så kom han til setningen ”Den hælvetes lørdagen”. Da var det slutt. Han orket ikke mer, det gjorde for vondt..

Noen uker senere møtte jeg BG. På en kafé. Det ble en lang samtale. Jeg skal ikke gjengi alt, men med hans tillatelse gir jeg noen hovedriss.

Forståelig? Vi er på 70-tallet. En tiåring kommer løpende hjem til faren. Gutten har gjort det som er forbudt, han har trent fotball med et lag i gata. Det er ikke lov, fordi det er å være sammen med ”verden”. Men denne dagen klarer han ikke skjule synden, han må fortelle. Ganske enkelt fordi han er blitt oppdaget av en fotballtrener. Som vil ha ham med. Ikke bare på trening, men på kamp.

Farens respons er: ”Du får ikke begynne på fotballlag”. Og så begrunnelsen: ”Du kommer til å bli alt for god”.

Konklusjonen er altså denne: BG har så stort talent, kommer til å bli så dyktig, at han vil komme til å velge fotballen framfor menigheten. Forbudet er absolutt.

Sett fra farens ståsted handler det altså om å redde gutten. Det er kanskje forståelig. Men bare kanskje.

Dramatisk. Når jeg ser mitt kjennskap til og vennskap med BG i bakspeilet, har jeg ett bilde. En litt trist gutt som ennå ikke forstår at han kommer til å gi jamt faen i alt. Under kafésamtalen vår fikk jeg også bekreftelsen. Det å bli nektet det du har aller mest lyst til i livet, får dramatiske konsekvenser. For BG dreide det seg om fotball. Men det kan være så mye annet: Spille i band, mekke bil, lage film, bøker, idrett i alle varianter, teater, kjærester, klær… You name it. Det handler om å bli nektet det som betyr noe for deg, det eneste du virkelig vil.

– Resultatet for mitt vedkommende var at jeg ble likegyldig til det meste, forteller BG. – Jeg har seilt gjennom livet uten å bruke evnene mine, bare gjort det aller nødvendigste for å komme meg videre. Jeg mistet gnisten, fordi jeg ikke fikk støtte til å gjøre det jeg ønsket aller mest å gjøre.

På hver eneste side. Da BG åpnet ”Nesten til stede”, ble det altså for mye. Gjenkjennelsen var for sterk, for sår. Han måtte treffe meg. Prate. Nå har han lest boka, flere ganger. Og han sier at han kjenner seg igjen i alt, på hver eneste side omtrent. Det er en voldsom tilbakemelding.

Men jeg har fått tilsvarende fra andre. Som er vokst opp i helt andre sammenhenger, i totalt forskjellige miljøer fra det jeg beskriver. Det dreier seg nødvendigvis ikke om Gud eller menighet.  For mange handler det om å ikke høre til, ikke få lov å være en del av noe. Dobbeltspillet, sviket, løgnene. Identitetsløsheten.

Returoppgjør. Jeg skal sette et slags punktum for ”Nesten til stede” nå. Ny bok er under oppseiling, redaktøren min har lest. Han mener det skal gå bra. Jeg har som vanlig urolig mage. Lurer på om jeg virkelig klarer den vanskelige toeren.

Men jeg var altså på Godset mot Brann sist uke. Sammen med BG. Han hadde tatt turen fra Bergen. God prat, god mat, god kamp. Vennskap.

Og til høsten drar jeg vestover for å se bortekampen. Sammen med BG, som mener det må være Brann sin tur til å vinne da.

Punktum.

Men det er også en begynnelse.

Suppe som svir

av bjornolav, lagt ut på Kind of green - mat & oppskrifter

Blitt helt suppegjøk? Vel, ikke akkurat. Men det ligner litt nå om dagen. Mai er en bra tid for raske, gode supper. Og jeg garanterer at denne er ei som setter spor i ganen. Jeg har tidligere snakket om fortreffeligheten ved røde linser. De er gode og de er kjappe.Poenget med de røde linsene er at de ikke trenger mer enn en snau halvtime på å bli ferdige. Ganske genialt. For eksempel når du lager chili con carne. Eller i denne suppa, som også inneholder det sterke, røde. Linsesuppe kan høres kjedelig ut, men er faktisk en fest. Og har du pesto, eller i alle fall en neve parmesan…. Himmel.  Men ikke vær for puslete med chilien, da. Det skal merkes at vi lever.

Du trenger: 2 hakka løk, 5 hakka hvitløksfedd, olivenolje, 1 hakka rød paprika , 3 skrelte og grovt revne gulrøtter 1 ½ dl skylte røde linser, 2 bokser hakka tomater, 10 dl vann, 2 grønnsaksbuljongterninger, 1 ts paprikapulver, 1 ts chilipulver, 1 ts kummin, 2 ts korianderpulver, salt, sukker, litt ketchup.

Slik gjør du det: Fres løk og hvitløk på svak varme i olja.Inn med krydder mot slutten av steketiden.
Tilsett gulrøtter, linser, tomater, vann, grønnsaksbuljongterninger. Kok suppa til linsene er myke, smak til med salt, sukker og ketchup. Ved servering: Legg noen striper pesto på toppen. Eller dryss med skikkelig parmesan.

Dette kan ikke gå gærn’t.

Mandag, Sommer & Suppe

av bjornolav, lagt ut på Kind of green - mat & oppskrifter

Nåja. Sommer er kanskje å ta litt hardt i, men du verden som det har lignet her på Østlandet den siste tiden. Jeg skal ikke mase om bikinilinjer og bokservalker. Men, du verden, det er noe med at folk blir så fryktelig opptatt både av kosthold og trening på denne tida av året. Personlig synes jeg at det er mest hensiktsmessig å stryke det sunne og usunne, det aktive og det bedagelige, pent og jevnt ut over hele året.

Denne suppa er lett inspirert av min gode venninne May Karin, men er sterkt preget av det som ofte skjer – man tager hva man haver. Deri ligger ofte utfordringen. Hva er egentlig mulig å få til med det man finner i kjøleskapet en litt slunken mandag? Denne suppa er ganske stilig å se på, den er forholdsvis sunn og den er veeeldig enkel å lage. Hvis det er kroppens beskaffenhet du er oppptatt av, badesesong eller det mer generelle speilbildet, skårer den ikke så verst. Omtrent meget minus. Når det kommer til smak. Opp et par hakk.

Trikset er å ta seg bryet med å skjære gulrøttene i litt lange og pene strimler, løken i tynne halvmåner. Vi bryr oss litt om utseendet, gjør vi ikke..? I alle fall på maten.

Du trenger: 1,5 liter vann, en skvett fløte, 2 ss cremè fraiche, 1 ss hvetemel, 5 store gulrøtter, 1 liten squash, 1 gul løk, 5-6 mellomstore poteter, 1 liten, rød paprika, salt, pepper, eventuelt en buljongterning, en god håndfull finhakket bladpersille, litt olivenolje.

Slik gjør du det: Strimle gulrøttene i i passe lange og tynne biter, skjær løken i tynne halvbuer, hakk poteter, squash og paprika ganske smått. Hell olje i gryta og la gulrøtte surre til de mykner, inn med potetene, deretter løk, squash og paprika. Hele poenget med denne rekkefølgen og størrelsen på grønnsakene er at de 3 sistnevnte, som fort blir alt for myke, ikke skal ha for lang tid i gryta. Vi vil ha tyggemotstand og ikke ihjekokte grønnsaker. Strø over hvetemel og rør det inn i de oljede grønnsakene, hell over vann og kok opp. Smak til med salt, pepper og evt. grønnsaksbuljong. Til slutt jevner du med fløte og rømme og topper med bladpersille.

Server med ferskt brød. Hvis du ikke ser karbospøkelser i den vårlyse kvelden, da…

Trillemarkas trolske trær

av bjornolav, lagt ut på Bakom synger skogene

Jeg har et sted… Om noe har tatt meg skikkelig de siste årene, er det Trillemarka. Jeg har hytte på grensa til dette verneområdet på drøyt 160 kvadratkilometer. Dette er er et  kupert stykke innlands-Norge med villmarksprega daler og fjellsider, elver og flotte små og store innsjøer, et mangfold av dyr- og plantearter som er helt avhengig av den naturlige skogdynamikken. Området er et paradis for turgåere som vil oppleve eventyraktig naturskog, og det er en siste skanse for flere rødliste-arter. Her finner du også eldgamle trær og skoger. Noe av det mest markante med Trillemarka er de gamle, forvridde tørrgranene og vindskeive furuene. Som får stå i fred og som har en helt spesiell patinering, etstet frem av værets mange lunefulle krumspring. I løpet av vinteren har jeg sittet i Trillemarka og skrevet bok. Men jeg har også vandret mye i denne urskogen. Og tatt med meg kameraet ved høve. Her er noen bilder av Trillemarkas trolske trær, presentert i en slags svart hvitt.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Mye slit, lite ost

av bjornolav, lagt ut på Kind of green - mat & oppskrifter

– 32 liter melk? Tuller du?

– Nei det er helt sant. Og det blir ikke mye igjen når jeg er ferdig.

Kokken på min lokale indiske restaurant hadde akkurat laget paneer, denne myke, innbydende osten som gjør subkontinentets mange retter adskillige hakk lekrere. Jeg spurte som vanlig om oppskrift og framgangsmåte.

– Ikke vanskelig, sa han. -Men det er dyrt å bruke så mye melk for så lite ost.

Han sa ingenting om slitet. Det måtte jeg erfare selv, et par kvelder senere. Jeg gikk riktignok ned til en fjerdedel av melkemengden, men det var krevende nok. Resultatet puttet jeg i en masala saus, som min eldste datter har etterlyst lenge. Og det ble.. helt åltreit, ganske godt, litt over snittet faktisk.

Men jeg skjønner hvorfor enkelte indiske restauranter er kjipe på osten.

Du trenger:

Til paneer: 8 liter lettmelk, 1/2 liter kefir, saften av 2 sitroner.

Slik gjør du det: Varm opp melka til kokepunktet. Like før det koker tilstetter du kefir og sitronsaft. Melka skal etter planen nå skille seg slik at mysen flyter opp. Hell den over i et finmasket kjøkkenåndkle som du har lagt i et dørslag. Sil av så du står igjen med en fast ostemasse. Klem godt på håndkleet, så du får ut all væsken. Plasser ostemassen i en plastboks, godt presset sammen. La stå i kjøleskap til neste morgen. Skjær i terninger før servering.

Til masala saus: En god klatt meierismør, fire fedd hakka hvitløk, 1 finhakka rød chili, 1 liten opphakka rød paprika, 2 ts kumminpulver, 2 ts paprikapulver, 2 bokser flådde tomater, salt, 2 dl fløte.

Slik gjør du det: Smelt smør, surr inn hvitløk, chili, paprika og krydder. La det tusle i gryta til det er mykt, hiv inn tomatene og kjør blandinga med stavmikser til den er slett. Tilsett fløte og la sausen tykne. Smak til med salt og eventuelt litt mer chili hvis du vil ha det hottere.

Kok ris, hell over masalasaus og dryss paneer på toppen. Server med chutney, raita, salat og nanbrød. Det er ganske sikkert verd slitet. Og sølet.

Noko attåt

av bjornolav, lagt ut på Kind of green - mat & oppskrifter

God mat handler ofte om å veie smaker mot hverandre. I indisk matlaging er chutney’en ofte med på å skape det perfekte balansepunktet. Jeg har spist mange rare, gode, sterke, syrlige, søte, bitre chutneyer rundt om i verden, med ulik konsistens og med ulike ingredienser. Eple, rosin, ananas, pære, plomme. Likevel er det ikke til å komme unna at mangochutney’en ofte står igjen som vinneren. Både konsistens og smak er helt øverst på pallen.

Og den er ikke spesielt vanskelig å lage sjøl, særlig ikke nå som også de tradisjonelle, norske matbutikkene tilbyr mango nesten året rundt. Følg gjerne med når det er sesong, da er det mulig å lage billig chutney for lang tid framover. Husk: En moden mango er myk og lager en fast lyd når du banker lett på den med fingeren, får du en hul lyd derimot, bør du lete videre i fruktdisken.

Du trenger: Tre store, spisemodne mangoer, 1 stor appelsin, 200 gram brunt sukker (bruk hvitt sukker dersom du vil ha en lysere chutneyvariant, men husk at smaken ikke blir så fyldig), 2 dl eplecidereddik, saften av 1 lime, 1 rød chili, 2 ts korianderpulver, 1 ts sennepsfrø, litt cayennepepper etter smak.

Slik gjør du det: Skrell mangoene og skjær i biter, merk deg at steinen sitter motsatt vei av det du tror ;-). Rens appelsinen og skjær den rein for skinn, del i biter. Snitt chilien i lange, tynne strimler, bruk også frøene. Deretter er det bare å pælme alt i ei gryte, gi oppkok og la det stå og putre i 45-50 minutter på lav varme. Ønsker du en glatt konsistens, er det bare å bruke stavmikser før du fyller opp varme glass, setter på lokk og snur opp/ned.

Smaker herlig til  palak mushrom eller aloo gobi masala, eller forsåvidt alt det andre som Indias kjøkken har å by på av varmretter.

En stødig følgesvenn

av bjornolav, lagt ut på Kind of green - mat & oppskrifter

Ingen indisk middag uten raita. Jeg mener det, dennne yoghurtdressingen løfter måltidet og mildner, runder av og demper heftige sauser, koftaer og masalaer. Raita kan lages i mange varianter. Stort sett handler variasjonen om ulike typer finhakkede, rå grønnsaker som blandes i yoghurten. Vil du ha tjukk raita, bruker du matyoghurt, eller vanlig naturell dersom du vil ha den litt mere flytende. Jeg foretrekker den siste, enkle varianten, kun med finstrimlet agurk som følgesvenn. Men ikke glem mynten, den er obligatorisk.

Du trenger: 1 beger naturell yoghurt, saften av 1 lime, 1-2 ss garam masala, 1 ss sukker, 1 ts salt, en håndfull finhakket, frisk mynte, alternativt 1-2 ts tørket mynte, litt mindre hvis du bruker peppermynte, 1/4 finstrimlet agurk.

Slik gjør du det: Rør sammen yoghurt, lime og krydder. Skjær agurken i lange, tynne strimler ved å dele den i tynne lag i lengderetningen før du finsnitter den. Bland inn agurken. La raitaen stå litt før servering, slik at smakene får sette seg.

Mulighetenes land

av bjornolav, lagt ut på Kind of green - mat & oppskrifter

– Pappa, du må gjøre noe med det indiske repertoaret ditt.

Ordene tilhørte min eldste datter. Og ved nærmere ettertanke var det bare å innrømme at hun hadde rett. Døtre har som regel det.

Det holder ikke bare med en enkel gul curry og palak mushrom når du har et av verdens største og mest varierte kjøkken å velge fra. For ikke å snakke om alle de vegetariske mulighetene. Å spise seg gjennom India er bokstavelig talt en forsmak på himmelen for en veggis. Tro meg, jeg har vært der og prøvd. India er mulighetenes land.

Så det var bare å sette i gang. Valget var i grunnen lett. Husets kvinner har lenge hatt en forkjærlighet for aloo gobi masala når de har bestilt indisk. En enkel, og meget velsmakende greie, der de to førstnevnte betyr potet og blomkål, sistnevnte er krydderblandinga i sausen.

I tillegg svingte jeg i gang en kjele med mangochutney og vispet sammen en enkel raita. Som du kan klikke deg fram til her.

Om jeg skal legge vekt på uttalelsene fra den eldste av mine fire kvinner, og det bør jeg definitivt, var jeg inne på noe med denne comboen. Etterpå snakka hun faktisk om fordelene ved å spise hjemme.

Husk at de fleste krydderene ikke er spesielt skumle,  selv om navnene virker sånn. Stikkord: Innvandrerbutikk.

Denne  oppskriften holder til fire. Server gjerne med nanbrød eller chapati.

Du trenger: 1 stor løk, 1-2 dl olje, 1 middels stor blomkål,  6-8 store amadinepoteter, 2 bokser grovhakka tomater, 5 fedd knust hvitløk, 1 liten plante koriander, 1 ts svarte kumminfrø, 1 rød chili, 2 ss finhakka  frisk ingefær, 2 ts gurkemeie, to ts garam masala, salt og litt sukker.

Slik gjør du det: Varm opp olja på middels temperatur, hiv inn kummin og gurkemeie, og la den surre sammen med løken som du har delt i tynne halvmåner. Rens korianderen, legg bladene til side og hakk stilkene fint før du lemper dem i gryta. Så inn med med hakka chili, inkludert frøene, hvitløk, ingefær, salt og tomater. La det småputre. Del potetene i terninger, blomkålen i små buketter. Huske at disse trenger ulik koketid, så hiv inn potetene først, la de koke en stund før blomkålen kommer etter. Spe eventuelt med et par skvetter vann under kokingen, så det ikke brenner seg fast. Smak til med litt mer salt og sukker, eventuelt chilipulver hvis du vil ha det sterkere. Maten er ferdig når grønnsakene er møre. Helt til slutt rører du inn garam masala og korianderbladene som du har hakka pent og pyntelig.  Serveres med ris og de ovenfor nevnte herligheter.