I gode og onde dager

Folk rundt meg driver og dør nå om dagen. Mennesker som du før kunne lene deg på, er brutalt borte. Midt opp i all elendigheten finner jeg i alle fall én lysstripe.

Dette er situasjonen.

En høyt elsket mor, bestemor og oldemor går ut av tiden alt for raskt og brutalt.

Så går det en uke.

Begravelse.

Allerede fra klokka sju om morgenen begynner ting å skje. De første vennene møtes på kjøkkenet for å lage mat til minnesamværet som skal holdes etter jordfestelsen. Etter hvert kommer de sigende, én etter én. Noen som skal kutte salat, koke ris, pynte bord, lage gryterett. Sette drikke til kjøling.

Har vi husket å kjøpe isbiter?

Husket noen kruspersille til dekor på smøret?

Hvilke serveringsboller egner seg best til gryteretten?

Hvor er det ekstra servietter?

En av vennene i gjengen står i døra og hilser de sørgende velkommen til kirka. En annen synger under begravelsen. En skal lede minnesamværet mens resten av vennene jobber i sitt ansikts sved på kjøkkenet.

De øser opp mat. Henter kald drikke. Organiserer kakene. Trakter kaffe.

Sånn er det i min gjeng.

Vi har kanskje ikke sett hverandre på en stund, men når livet viser fram nattsiden, da er vi der straks med et telys eller to. Gjerne ubedt.

Og jeg kjenner midt opp i all sorgen og elendigheten at jeg blir litt varmere om hjertet.

Det er ikke første gang slikt skjer i mine omgivelser. For noen måneder siden var det jeg som satt der med den svarte sorgen i fanget. Da stilte de opp for meg. Med sang og musikk i kirka. Kjøkkenhjelp og gode ord i minnesamværet. Kakebakst og gryteskrubb.

Jeg er kommet i en livsfase hvor døden er hyppigere gjest enn tidligere. Det tynnes i skogen, de gamle kjempetrærne faller og etterlater seg store, tomme lysninger. Rotveltene glaner enøyd og stumt på oss som er igjen.

Midt opp i alt dette skal vi fylle hull og forbinde sår. Vi skal skape vekstvilkår for de som kommer etter.

Da trenger vi en gjeng.

Noen som tar oppvasken. Som uten å spørre, finner fram skurekluten og drar over gulvet når de siste gjestene er gått. Som skjønner at du er inn til margen sliten og sluttkjørt.

Jeg har en sånn gjeng. Og selv om døden trasker oftere forbi enn før, kjenner jeg meg ganske rik.

Fordi jeg ikke er alene.

I dag stod jeg på kjøkkenet. Neste gang er det kanskje min tur til å sitte på første benkerad i kirka igjen.

Jeg liker svenskenes formulering: I nöd och i lust.

I min gjeng er det ikke bare sorgen og nøden som bringer oss sammen, vi lager definitivt ikke bare begravelser. Det finnes også «lust». Vi er kjøkkenfolk, servitører og oppvaskere når de ulike ungene gifter seg. Når det er runde dager, er det samme leksa. Folk stiller opp. En 50-års dag her, et sølvbryllup der. En kake, et smørbrødfat, ei vaffelrøre.

Man skal være forsiktig med å gjøre politikk av sånne ting, og jeg skal ikke skifte vind og vær verken til høyre eller til venstre.

Men uansett hvem som styrer etter valget til høsten, bør de forstå hvor mye folkehelse det er i en gjeng. I frivillig, men likevel forpliktende omsorg.

Dette er ikke ting som kan kjøpes, organiseres i komiteer eller vedtas. Men holdninger kan elskes fram, evnen til nestekjærlighet kan utfordres og adresseres. Det handler mest av alt om å være tilstede og bry seg når livet fordrer akkurat det.

Og jeg er sannelig ikke sikker på om det var oss ute på kjøkkenet eller de inne ved bordene som hadde mest glede av det i dag.