Noen ganger blir du ganske enkelt slått i bakken. For eksempel når en av landets beste jazzgitarister sier ja til å spille på lanseringsfesten din.
Jeg satt lenge og grunna på saken. Huska han hvem jeg var? Ville det være i overkant frekt å spørre? Jeg mener, vi snakker tross alt om en av de aller ypperste i sin kategori, en fyr som har spilt med Van Morrison. Jeg tok sats og tasta.
Bekymringene var bortkasta.
– Om jeg husker deg! Klart det. Veldig ålreite anmeldelser.
Sa Bjørn Klakegg, og minnet meg om en smalere side ved fortiden min.
Noen ganger er det ålreit – også å ha vært jazzanmelder. Fortsettelsen var av det slaget som får deg til å ta det berømte klypet i armen.
– Du skjønner… Eh, jeg har faktisk en musikalsk referanse til deg i den nye boka mi.
– Det var jo helt utrolig hyggelig.
– Ja, og så lurte jeg på om du kanskje kunne…
Svaret kom uten noen betenkningstid.
– Klart jeg kan spille på lanseringsfesten din.
– Jeg har ikke så fryktelig mye penger…
– Ikke tenk på det. Når du har gitt meg så skikkelige anmeldelser, kan jeg saktens gi litt tilbake. Kanskje jeg skulle ta med meg Harald også?
– Du tenker på Harald Skullerud?
– Ja, så får vi litt perkusjon.
– Du verden…
– Du jeg har boka mi her. Jeg tar og skriver det opp jeg. Første uka i mai.
– Du har ikke noen andre spillejobber eller noe sånt?
– Nei. Helt ledig. Sånn nå er det notert.
Hva skal man si til sånne folk, bortsett fra tusen takk?
For meg var det der en sånn uttafordegsjæl-greie. En telefonsamtale som kan redde en hel dag.
Derfor: Til alle dere andre som også har små møtebøker og kalendere, eller avtaledingser på data, mobiltelefoner og Ipader; legg inn onsdag 23.mai. Dere er nemlig invitert.
Til å høre Bjørn Klakegg på gitar.
Ja, og til å komme på lanseringsfesten min i Gyldendalhuset. Manus er ferdig vaska, korrekturen er straks i boks og om ikke lenge er boka i trykken. Håper dere har lyst til å ønske «Skyggeland» velkommen til verden. Legg gjerne igjen et hint om du vil komme 🙂
For ordens skyld: Hvis du har lyst til å lese en av anmeldelsene mine av Bjørn Klakeggs plater så finnes det ei lenke her.
Forfatter: bjornolav
Jeg heter Bjørn Olav og jobber som journalist i NRK Brennpunkt og som forfatter. Denne bloggen handler om ting jeg er opptatt av; litteratur, friluftsliv, reising, musikk og mat. Høsten 2010 ga jeg ut romanen "Nesten til stede" på Gyldendal. I 2012 kom spenningsromanen "Skyggeland", som ble fulgt opp av "Nullpunkt i 2014. I 2016 kom den tredje boka i serien. Den heter "Dødvinkel" og ble nominert til Riveronprisen. I 2016 ga jeg også ut kokeboka "Kind of Green - Bærekraftig mat som begeistrer". Så langt er det solgt ca. 15.000 bøker av denne. I 2019 kom oppfølgeren «Enda grønnere» med inspirasjon fra Sicilia.
Stillferdig vakkert
De lager instrumentene sine selv og stikker til fjells når de skal lage ny plate. Resultatet er usedvanlig vakkert.
Etter flere år med scenemusikk som hovedbeskjeftigelse, vender gitaristen Bjørn Klakegg tilbake til jazzen. Og han gjør det med bravour. Sammen med perkusjonist Harald Skullerud er Bjørn Klakegg kjentmann og
guide under eksotiske musikalske himmelstrøk. «Gloria» må være noe av det mest stillferdig vakre som er laget av norske jazzhender de siste årene.
Juli 1998. Sommeren i Sør-Norge er grå og regntung. Seteren Gaustum i Fåberg vestfjell har hverken innlagt strøm eller vann.
To herrer har tatt inn bak de tre hundre år gamle tømmerveggene.
Med seg har de et strømaggregat, instrumenter og en dat-spiller.
En uke senere, forlater de fjellet med over seks timer musikk i ryggsekken. Bjørn Klakegg og Harald Skullerud har aldri laget plate sammen før. Men de har truffet tonen fra første stund. Nå skal de bare en tur dypt inn i de svenske skogene.
Helt siden han ble uteksaminert ved jazzlinjen ved Trondheim Musikkkonservatorium, har han stått sentralt i det norske jazzmiljøet. Men Bjørn Klakegg har gått sine egne veier.
Lydbildet på «Gloria» er originalt, bortimot atypisk jazz. Og det må det bli. Klakegg opererer på egne strenger. Han konstruerer instrumentene selv. Cellogitaren, for eksempel. Både den og dreielyren, snakebanjoen og bokhylleharpen skaper et jazztouch utenom det vanlige. Har du hørt Pat Methenys «Imaginary day», skjønner du noe av tegningen. Det er eksotisk og iørefallende på samme tid. Litt Bill Frisell når han tar frem den elektriske gitaren, mer Ralph Towner når han går akustisk tjenestevei.
Platen heter «Gloria» fordi Klageggs hovedinstrument på innspillingen er en sprukken, gammel seksstrenger ved samme navn.
Mest av alt; musikken er tilbakoverlent. Det går an å slappe av når du hører på Klakegg.
Harald Skullerud er med på å gjøre lydbildet komplett. Med uortodokse rytmeinstrumenter setter han lukt og smak på musikken.
Få andre spiller like rytmisk malende på posthorn, leirkrukker, bøtte, kubjeller eller djembe. Inspirasjonen har han hentet fra studiereiser i Vest-Afrika; Gambia, Mali og Senegal. Men det lyder ikke sært eller aparte. Hør på krukkespillet på «Den vindstille dagen». Både Klakegg og Skullerud åpner opp musikken med iørefallende melodier. De to herrene er ikke redd for å tenke i enkelt, og scorer stort på det. Samspillet er tett og intenst.
Et par måneder senere. Musikerne drar til Sverige. Dypt inn i de svenske skogene, nærmere bestemt ved Lennartsfors, har den norske jazzmusikeren Peder Kjellsby overtatt en gammel familiegård og bygd opp et lydstudio. Her blir nettene fra Fåberg vestfjell gjort om til cd. Resultatet er skinnende blank og nyslått norsk jazz. Kanskje du ikke helt skjønner hva du hører på kuttet «Lys i løa». Det er bare Klakegg som har tatt med seg fem fingerbøl i studio. Med fingrene ikledd denne syredskapen, skaper han en steelgitarlyd du aldri har hørt maken til.
Den opplevelsen bør du unne deg.
Bjørn Klakegg og Harald Skullerud:
«Gloria» (Curling Legs 1999)
India i Afrika
Hvis dette er smaken av Marrakech. Vel, som engelskmennene sier: Count me in.
Jeg jobber som tidligere nevnt litt med å utvikle det østlige repertoaret mitt. Og noen ganger snubler man bare over ting slik at man spør seg; hvorfor har jeg ikke tenkt på dette før. Her er stikkordet appelsinjuice. Jeg er over snittet interessert i å lese kokebøker og oppskrifter. Stor var gleden da jeg fant denne curryen som visstnok stammer fra Marrakech. Som jo er i Afrika, men som smaker like mye India. Curryen er smekkfull av godsaker som får meg til å tenke på et travelt marked yrende av folk og med basarer hvor stabler av frukt, grønnsaker og krydder dundrer inn i netthinna di. Har aldri vært i Marokko, men jeg har vært på noen markeder rundt om i verden. For eksempel i Mumbai, hvor jeg shoppet krydder til øyet ble stort og vått, og ganen gjennommarinert etter prøvesmaking. Her fant jeg vindalo-blandingen som jeg har kvikket opp denne curryen med. Har du ikke den, funker det fint uten.
Du trenger: 2 søtpoteter, en gul løk, 1 boks kikerter, 2 gulrøtter, 1 grønn paprika, 1 rød paprika, 1 squash, 300 gram frisk spinat, 1 auberginer, 6-7 ss god olje, 3 dl god appelsinjuice, 1 pose mandelskiver (sånn som brukes til kakepynt), 4 fedd hvitløk, 2 ts korianderpulver, 1 ts chilipulver, 1 ts spisskummen, 1 ts vindalo-blanding, 1 ts kanel, 2 ts gurkemeie, salt og sukker.
Slik gjør du det: Rens grønnsakene og kutt dem i terninger, grovhakk spinaten, skyll kikertene, løken deles i halvmåner. Ta halvparten av olja i ei stor gryte og surr grønnsakene, de hardeste først, sammen med kikertene. Vent med squashen og spinaten. I ei lita gryte varmer du opp resten av olja sammen med finhakka hvitløk og krydderene. La det surre litt og hell blandinga over grønnsakene. Tøm over juicen og rør det hele sammen. La det småputre til grønnsakene begynner å bli møre, da først hiver du inn squashen som ikke skal ha så lang tid før den er passe mør. Fem minutter før servering rører du inn spinaten og mandler og lar det hele koke et par minutter. Det underlige er at dette ikke blir tynt og suppete, men at juicen og krydderne går sammen i en deilig saus. Smak avslutningsvis til med salt og litt sukker.
Serveres med ris og annet orientalsk digg som raita og chutney. Og straks hører du stemmesurret fra de mange basarene. I alle fall i fantasien. Ikke glem å prute…
Kor e alle helter hen?
Svaret på spørsmålet er at de ofte er nærmere enn man tror. For det er fascinerende å sitte en kveld ved samme bord som Knut Faldbakken og Gunnar Staalesen. Og oppdaget at herrene er helt nedpå. Såpass at de faktisk bryr seg om hva jeg pusler med.
For noen av oss som vokste opp i Drammen på 70-tallet var det gamle biblioteket i Amtmann Bloms gate et fantastisk fristed med vennlige bibliotekarer som alltid nikket oss lavmælt velkommen. Jeg kan ennå huske da jeg fikk det første lånekortet. Det var en billett inn til en oase mange blåner bortenfor blokker og betong. Etter å ha pløyd meg gjennom de obligatoriske Hjortefot-bøkene, ble jeg vennlig geleidet videre. Jeg husker ennå hvordan jeg leste «Sweetwater». Og senere oppfølgeren «Aftenlandet», behørig oppstilt i skinnende nye reoler da biblioteket flytta til Gamle Kirkeplass. Knut Faldbakken fascinerte meg stort. Litt seinere oppdaga jeg Gunnar Staalesen. Fire og et halvt års opphold i Bergen har ikke gjort begeistringa mindre. Jeg pløyde 1900-talls triologien hans og tråkka i de omtalte smauene med like stor glede.
Litt uvirkelig.
At jeg noen gang skulle sitte ved samme bord og diskutere litterære sjangere og virkemidler med de nevnte herrene, var ikke engang en stjålen drøm for en drabantbyunge fra Berja.
Men altså. Etter å ha debutert på Gyldendal er jeg blitt ønsket velkommen inn i et lite fellesskap med forfattere som sysler med krim og thrillere. En gruppe som møtes et par ganger i året for både faglig og sosial utveksling. Det som forundrer og gleder er at sammen med en del av oss ferskingene velger altså noen av gamlekara å delta. Denne uka havna jeg ved siden av Gunnar Staalesen og fikk Knut Faldbakken rett over bordet. Etter hvert ble ærefrykten dempet og erstattet med stor glede. Først og fremst fordi disse gutta ikke er i nærheten av å være blendet av sin egen suksess eller ligne på gretne, gamle gubber. Sjelden møter man folk som er så nedpå og som så raust deler. Ikke bare er de et oppkomme av synspunkter og kunnskaper, de lytter til andre med stor interesse. Og de bryr seg.
Pizzaprat.
Over noen pizzastykker fikk jeg både gode råd og oppmuntring av Gunnar Staalesen. Vi snakker altså om en mann som debuterte i 1969 og som har skrevet nærmere 30 romaner. Nesten surrealistisk at han bryr seg om meg og mitt pusleri.
Et av poengene hans i vår lille samtale var at det tar tid å bygge opp et forfatterskap. Tålmodighet, altså. Og utholdenhet.
– Jeg kunne ikke leve av dette før etter at jeg hadde fylt 40, beroliget han i går. Og spurte mer interessert da vi kom inn på «Skyggeland».
Romanen er nå ferdig fra min hånd. Manusvaskeren har startet programmet for kokekulørt. Deretter er det korrektur og sideombrekking før påske. Sommerfuglene flakser allerede. Og frekvensen vil garantert øke fram mot lanseringa som er satt til 2.mai.
Deretter er alt åpent.
Q – for Quesadilla
Kvinnen skulle ha besøk. Da var det bare å begynne letingen. Etter noe nytt å servere.
Ikke det at min kvinne er særlig kravstor. Slett ikke. Og hun forlanger aldri at jeg skal diske opp. Nettopp derfor er det ekstra hyggelig å slå til når hun har skravlekvelder med likesinnede. Og det er alltid gøy å lage mat som ikke er testa ut før.
Så jeg heiv meg rundt og tenkte at jeg ville gjøre noe med svarte bønner. Har i grunnen fått mer og mer sansen for denne varianten – ikke minst til texmex. Så det ble noe i den retningen. Quesadilla, rett og slett. For litt viderekomne, uten at det trenger å være særlig avskrekkende. Quesadilla er ganske enkelt fylte tortillas, eller meksikanske, doble lefser.
I tillegg dro jeg til med en ganske hot mango-salsa som tilbehør. Skal jeg tro skravlekjerringene, var det treff. Tar du deg bryet med å grille maiskolber med kryddersmør, og servere woka grønnsaker som tilbehør, slipper du faktisk oppvasken. I alle fall ble det sånn denne kvelden.
Du trenger: 6 store tortilla-lefser av hvete, olje, 1 revet grønn squash, 1 gul løk, 1 liten rød paprika, 1 boks svarte bønner, 100 gram godt modnet norvegia, chilipulver, masalakrydder, frisk koriander, salt. Til sausen: 1 stor mango som er rensa og skåret i biter, 1 liten rødløk, ½ rød chili, 1-2 ss brunsukker, safta av 1 lime, 2 ss eplesidereddik, salt, 2 dl god appelsinjuice.
Slik gjør du det: Fres hakka, gul løk i olje sammen med paprika i terninger i ei panne. Riv squashen på et grovt rivjern og vri av vannet. Hiv det opp i løk- og paprikablandinga og la det surre lett. Press vannet av bønnene og bland dem sammen med grønnsakene. La det surre litt og smak til med krydder. Til slutt rører du inn revet ost som smelter og du får ei jevn røre. Pensle tortillaene med olje og legg tre av dem på bakepapir på stekebrett. Spre fyllet jevnt utover. Legg de tre andre tortillaene som lokk, pass på at de er pensla med olje på toppen. Steik på 225 grader i 5-10 minutter.
Mangosalsaen: Fres rødløk og chili i olje i en kjele, hiv inn mangoen og etterfyll med eplesidereddik, lime- og appelsinjuice. La det koke godt sammen med brunsukker og litt salt. Kjør slett med stavmikser.
Quesadillaene blir ekstra gode hvis du spanderer woka grønnsaker og litt guacamole. Kan deles inn i stykker, gjerne trekanter, etter behov. Litt villris funker også veldig bra ved siden av.
Mission: Tomatoes
Han er en misjonær. Det er kanskje ikke så rart siden han kommer fra selve bibelbeltet. Men for min gode kollega er det først og fremst tomater som er hovedbudskapet.
– Ikkje glem tomatene, då!
Omtrent sånn høres det ut når min dyktige kollega Odd Vegar Kandal slenger en bemerkning opp i de kulinariske diskusjonene. Og de har vi en del av på jobben.
Han er en av landets mest ihuga forkynnere av det gode tomatbudskapet. Tomater er verdens beste frukt. Ja, den er en frukt. Som kan brukes til alt. Omtrent. Ifølge Odd Vegar.
– Tomater er snadder!
Tomat-evangelisten kommer, nær sagt selvfølgelig, fra Finnøy i Rogaland. Der har de 120 mål med drivhus. Og inne i drivhusene har de tomater. Finnøyfolket høster fire millioner tonn tomater i året. De har egen tomatfestival, og de produserer sågar eget tomatsyltetøy. Ikke rart Odd Vegar har tomater i blikket og egenprodusert tomatsaus i munnvikene.
For noen uker siden sendte han meg en oppskrift på en squashlasagne med en skikkelig feit og fyldig tomatsaus. Etter å ha fiksa litt på den, deler jeg den med dere. Den er virkelig verd innsatsen. Hele poenget er å koke ned tomatene skikkelig. Det tar litt tid, men du får fram en aldeles herlig, konsentrert smak. Kombinert med grillsmaken fra squashen blir dette en superduo.
Du trenger:
Til pestoen: 1 stor plante basilikum, 100 gram god parmesan, 5-6 store fedd hvitløk, litt bladpersille eller ruccola, 1-2 dl nøytral olje, 100 gram pinjekjerner, flaksalt, litt sukker.
Til tomatgrøten: 4-5 bokser grovhakkede tomater, 1 rød chili, flaksalt, sukker
I tillegg trenger du 2-3 store squash og en neve parmesan til gratinering.
Slik gjør du det:
Hiv tomater og finhakket chili i ei vid gryte og start reduseringen. Dette skal kokes ned til en ganske tjukk grøt, prosessen kan fort ta 40-50 minutter. Kok opp og la det småputre på svak varme til du har oppnådd ønsket konsistens. Smak til med salt og sukker.
Mens tomatene koker gjør du dette: Del squashen på langs i ½ cm tykke, avlange skiver, pensle med olje, strø med flaksalt, legg på bakepapir og kjør dem under grillen i ovnen til de er passe gyllenbrune, uten å være svidd.
Til slutt lager du pestoen, som skal være tjukk og sterk. Kjør basilikum og ruccola på mikseren sammen med hvitløk og halvparten av olja. Deretter inn med parmesan og pinjekjerner, spe med resten av olja, litt om gangen, mens du kjører mikseren. Stopp når pestoen er passe grøtete. Smak til med salt og pepper.
Så legger du lagvis på porsjonstallerkener som er ovnsfaste: Halve squash-skiver, tomatgrøt og pesto. Gjenta til du synes det er passe høyt. Avslutt med et lag tomatgrøt og dryss parmesan på toppen. Kjør under grillen til osten er gyllenbrun.
Server gjerne med fersk focaccia eller olivenbrød. Mama mia, dette må du ikke komme fra Finnøy for å like.
Smaken av Provence
Den er så enkel at det nesten er ufattelig, men det er en kunst å lage den perfekt. For meg er ratatouille smaken av Sør-Frankrike.
For noen år siden tilhørte jeg en liten, eksklusiv gruppe som fartet rundt i Provence en gyllen vår og smakte på alt som kom i vår vei. Vi var der offisielt for å forbedre våre kunnskaper om fransk språk og kultur. Og det gjorde vi kanskje. Men vi hadde det først og fremst gøy der vi fartet rundt i bil og spiste oss gjennom den ene menyen etter den tredje. Det var lunsjer og middager som på alle måter bidro til at matchvekta aldri gikk nedover. Vi fant sjeldne, bortgjemte restauranter og vi spiste på steder med Michelin-stjerner og ditto priser. Men det var til ett sted, i ei trang bakgate i Antibes, vi stadig vendte tilbake. Litt fordi vi bodde i nærheten, men mest fordi det ble servert fransk tradisjonsmat her – i ultraklassen. Lokalet var stappa av folk, hver bidige kveld, og det tok sin tid å få servert. Men da maten kom, du verden.
Kokken var en brande, med armmuskler som en fribryter og mage á la Obelix. Denne galleren svettet et par vårbekker hver kveld der han i et bankende kjør henta ut lekkerbiskener fra det åpne ildstedet.
Fransk tradisjonsmat er ikke utviklet for vegetarianere. Men det finnes et par unntak. Ratatouille er ett av dem. Og for meg vil denne klassikeren alltid være smaken av Provence. Ratatouillen til kokke-branden var av det himmelske slaget. Og jeg har siden prøvd å kopiere ham. Etter hvert har jeg begynt å nærme meg, selv om jeg neppe kommer til å nå helt hans standard.
Her får du resultatet jeg har kommet til så langt.
Du trenger: To middels store auberginere, én rød paprika, én stor squash, 2 medium gule løk, 3-4 bokser grovhakkede tomater, 4 godt modne plommetomater, hvitløk, masse olivenolje, flaksalt, litt sukker, en dæsj ketchup og frisk timian om ønskelig.
Slik gjør du det: Flå plommetomatene og sett til side. Kapp opp grønnsakene. Jeg liker dem grovskåret – slik de fleste franskmenn foretrekker. Løken i halvmåner, det andre i terninger. Hell godt med olivenolje i ei gryte og stek aubergineren først slik at den blir mør og gyllen, etterfyll gjerne med olivenolje om nødvendig. Så inn med de andre grønnsakene. Disse skal stekes til de er al dente – altså ikke for mye. Så inn med de hermetiske tomatene, kok opp og smak til med flaksalt, sukker og litt ketchup. Finhakk hvitløk etter eget ønske. Rett før servering tilsetter du hvitløken, finhakkede, friske plommetomater og frisk timian.
Serveres med ris eller pasta, som kald lunsjrett, gjerne med grillede asparges. En liten neve parmesan er heller ikke å forakte. Allez!
Østenfor soloppgangen
Gamle hustellærerinner bør man hedre. Gjerne ved å la oppskriftene deres vandre videre.
Denne gangen går oppmerksomheten til Edith Takle, lærer på skolekjøkkenet og husmor ved Tyrifjord Høyere Skole gjennom et langt og trofast liv. Hjemme hos oss har hennes kunnskaper og mattradisjoner reddet mang en middag. Og vi har to tettskrevne spiralhefter med vegetariske oppskrifter stående i kjøkkenskapet. Stadig i bruk. Edith Takle var myndig tilstede, men med glimt i øyet, og en tilsynelatende uslitelig evne til å oppdra nye generasjoner, både i matveien og i mer himmelvendte retninger.
Denne gangen byr jeg på en kinesisk langpanne fra Takle, senere videreutviklet en liten smule – uten å fornærme opphavskvinnen. Den egner seg faktisk som et godt alternativ rundt jul, når mye annet er tungt og langsomt fordøyelig.
Husk at vegebiter, vegefarse eller gluten kan være et godt alternativ til kjøtt. Du finner dem i frysedisken i de fleste helsekostbutikker. Men det gjelder å bruke denne ingrediensen med fatning og forstand. Her synes jeg den gjør seg veldig godt. Kinesisk er ofte blanding av søtt og surt. I denne oppskriften står epler for det syrlige, rosiner og litt sukker for det søte. Chili, koriander, spisskummen og ingefær tar oss østover. Sannelig smaker det ikke litt julete også.
Du trenger: 250 gram hakkede vegebiter, 1 stor rød løk skåret i halvmåner, to skrellede epler i biter, 1 grovhakket paprika, 50 gram bløtlagte rosiner, 100 gram hakkede mandler, 1-2 ss finhakket frisk ingefær, spisskummen, koriander, litt chili, olje, salt og sukker.
Slik gjør du det: Steik vegebitene i olje på middels varme sammen med ingefær, salt og litt sukker. Bland inn løk, paprika, rosiner og halvparten av mandlene og la det surre til det er mykt. Til slutt blander du inn eplebitene. Smak til med krydder, salt og sukker
Legg det hele i en romslig smurt ildfast form eller langpanne, strø resten av mandlene på toppen. Stek på 175 grader i 20-25 minutter, slik at det hele får en sprø konsistens. Serveres med ris, karrisaus og salat.
Skal du absolutt høre på julemuikk i dagene framover, anbefaler jeg Gunnar Halle og Espens Eriksens «Meditations On Christmas» (Grappa).
En drøm av en duo
Pat Metheny og Brad Mehldau er jazzhimmelens nye drømmeduo.
I 2005 ga gitarist Pat Metheny og pianist Brad Mehldau ut sin første duoplate – til akklamasjoner og fabelaktige listeplasseringer. Plateselskapet Nonesuch utnyttet dreiemomentet, året etter kom andre runde av opptakene som ble gjort i desember 2005.
Det koker. Dette blir altså et slags «Volum 2», men med klare merverdier. Disse består først og fremst i at bassist Larry Grenadier og trommis Jeff Ballard, Mehldaus faste trio-partnere, slipper til på hele sju spor, mot to forrige gang.
Og når sant skal sies, så svinger det ytterligere av gjengen i andre runde. Fire av kuttene er ganske nedstrippede duetter signert hovedpersonene. Men det er når hele kvartetten tråkker til, at det blir skikkelig liv i leiren. Et eksempel er den langsomme oppbyggingen av Methenys åtte minutter lange «Towards the light», som ender i et salig rockekok hvor Metheny selvfølgelig ikke klarer å holde fingrene unna gitarsynthen. Og skal man innvende noe, så er det akkurat her. De som har fulgt Metheny noen år, vet at han har en hang til dulle litt for mye med 42-strengeren og den nevnte synthen, slik at det blir for mange sideveis bevegelser og lite som skaper fremdrift.
Gravitasjon. I hovedsak er dette for småting å regne. Duoen og kvartetten har laget en nydelig og luftig plate hvor det veksles mellom strøkent kammerspill og tette improvisasjoner med fingerferdigheter i ultraklassen. Denne platen bærer, som forrige, et umiskjennelig preg av tilgjengelighet. Dog uten at mothaker og tenksomhet forsvinner. Den tette dialogen, og naturlige lydhørheten hos hovedpersonene, finner du bare hos folk som stoler fullt på seg selv og egne ferdigheter samtidig som de stadig er åpne for nye innspill.
Brad Mehldau er en av disse pianistene som har en vidunderlig klar formuleringsevne. Anslaget er både tøft og lekkert og du aner en voldsom vilje bak. I Mehldau har Metheny åpenbart funnet en pianopartner som gir ham tøffere motstand en Lyle Mays i Pat Metheny Group. Det høres definitivt ut som Metheny har vokst på det, til tross for at pianisten er 16 år yngre.
Men når du har svevd ute i stjernehimmelen en stund, kan det være nyttig at det dukker opp nye planeter som trekker deg mot seg, og ikke bare omvendt.Pat Metheny og Brad Mehldau:
«Quartet» (Nonesuch / Warner)
Er du opptatt av mat? Her finner du oppskriften som passer til denne musikken
Langsom crossover
Gode kolleger skal man løfte fram. Særlig de som deler oppskrifter. Og som har med parmesan hjem fra ferie.
Det duftet uvanlig godt i lunsjrommet.
Hvem? Hva? Hvor?
Der var han. Idar. Som hadde med seg hjemmelaget lunsj. Det lyste gult og godt lang vei.
– Han er litt sånn som deg, veit du, kommenterte en annen kollega godlynt.
Litt sånn som meg, betyr at Idar har en hang til grønnsaker framfor kjøtt. Denne dagen hadde han snekret sammen en slags indisk-italiensk crossover. På bordet dampet det fra en safrangul saus med masse chili, blomkål og brokkoli, servert sammen med pasta.
– Forklar!
– Hele greia er å gjøre det langsomt, sa Idar.
– Slow food?
– Noe sånt.
Dagen etter hadde jeg bursdag, og siden jeg konstant er på jakt etter nye kulinariske løsninger, ringte jeg Idar og fikk en repetisjon. Og så ble det bursdagsmat. Som ikke stod tilbake for andre ting jeg har spist på åremålsdager. Greia er altså å gjøre det langsomt. Følg med nå.
Du trenger: 1 liten blomkål, 1 liten brokkoli, 1 liten rødløk, en stor, rød chili, 4 fedd hvitløk, 1,5 dl matfløte, 2 ss crcme fraiche, parmesan, salt, pepper, saften fra 1 lime, olivenolje, masala-krydder, safran/gurkemeie og litt koriander.
Slik gjør du det: Først finhakker du rødløk, hvitløk og chili, blander det godt sammen i en skål sammen med litt flaksalt og pepper. Deretter heller du limesaft og olivenolje over. Rør sammen og la det stå og trekke mens du arbeider med det andre. Del blomkålen og brokkolien i buketter og skjær dem i skiver som er 1/2 cm tjukke. Først hiver du blomkålen i steikepanna sammen med rikelige mengder olivenolje, på SVAK varme. La det så og småsurre, LANGSOMT, på begge sider, til blomkålen er passe al dente. Sett til side og gjenta prosessen med brokkolien. Nå blander du alt i steikepanna, blomkål, brokkoli, rødløk, hvitløk og chili, hiver inn matfløte, kok opp og jevn sausen med creme fraiche, Obs, obs, dette må gjøres kjapt slik at ikke grønnsakene blir slappe og daue. Smak til med krydder etter forgodtbefinnende. Server det med valg fripasta, topp med nyrevet parmesan. Dette holder til 2-3 personer.
Til slutt skal det bemerkes én ting til: Da Idar kom hjem fra Italia nylig, hadde han med 1 kg grom parmesan til meg. Vi snakker om kollega.
Forøvrig nevner jeg at jeg har lyttet til Metheny / Meldau Quartet (NoneSuch 7559 79994) mens jeg har skrevet dette. Passer bra til denne comboen. Her kan du lese anmeldelsen min av plata.
Bjørn Olavs Blog 