Kanskje mest for spesielt interesserte. Men ganske gøy å fotografere surfing ved La Pared på Fuerteventura. Noen ser ut til å være født med brett på beina..
Kategori: Bakom synger skogene
Mest bilder fra skog og fjell
Pirate Bay
Noen ganger finner man seg sitt eget gjemmested. Vi har funnet ett av våre, på Fuerteventura. Litt paradoksalt, kanskje, å lage en bloggpost om det, men noen ganger må man bare dele. Og så trenger vi ikke være fullstendig presiste i stedsangivelsen. Men vi snakker om en gammel fiskerlandsby hvor piratene gjemte seg i gamle dager. Nå har vi overtatt.
Bildene får tale for seg.
Frost
Det er barfrost i skauen min. I tillegg har Vårherre strødd et lite dryss melis over utvalgte deler. Så når høstsola byr på seg sjøl noen stakkede formiddagstimer, er det bare å ta med seg kamera.
Barndomsminner frå Nordland
Jeg veit ikke om Elias Blix helt ante konsekvensene da han skrev salmen ”Barndomsminne frå Nordland”.
Jeg er vokst opp i ei slekt hvor sånn omtrent halvparten av folka er nordlendinger. Så langt tilbake som mitt skjøre minne strekker seg, kan jeg huske tanter, onkler og besteforeldre som gaulet i vei på ” Å eg veit meg eit land”. Dette er nok den mest kjente tittelen på teksten som Blix publiserte første gang 13. august 1896. De med røtter nordpå nøler sjelden når det kommer til Blix. Han brukes kanskje mer enn han ville likt sjøl.
Uansett, det er noe med landet der oppe. Det skal de ha, alle disse som jodler i vei, mer eller mindre tonalt, på sin egentlige nasjonalsang.
Etter å ha loffet rundt nord for polarsirkelen i sommer, har jeg fått frisket opp mine egne barndomsminner fra Nordland. Og ja, når du har været med deg, når sola aldri tar kvelden, når det trolske, rødvarme lyset farger sommeren på sin magiske måte, da et det lite som kan måle seg.
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne eller slutte. Kanskje med spolen til en diger spermhval mot fjella i Vesterålen. Eller med Lofotveggen som står i brann klokka ett om natta. Med to havørner i en luftkamp som ville fått enhver jagerpilot grønn i trynet. Regnbuen som spenner seg innerst i Vestfjorden. Træna som svever i nattedisen. Tranøy Fyr som speiler seg en vindstille, sommerlys natt. Telting på kritthvite strender med Stetind som kulisse…
Nei, det er like greit at dere tar en titt selv…
Route Seventeen
Jeg må ærlig innrømme at køntriartisen Bjørn Jens Kristiansen aldri har stått på min musikalske hot shot liste. Og jeg har aldri skjønt hva han synger om når han postulerer:
” E kjem’kje fort nok heim te Helgeland”.
Ikke før nå.
Vi tok av rett etter Steinkjer. Og tok Kystriksveien oppover. Etter Namsos valgte vi omtrent alle de omveiene vi kunne, i all fall de som gikk i retning havet. Vikna, Leka, Brønnøysund, Vega, Sandnessjøen (hvori opptatt De Sju Søstre), Dønna, Havstein, Vandve, Lovund.
For å si det sånn: Moren min kom fra Lofoten. Og jeg har således vært der noen ganger. Men jeg har aldri skjønt hvilke perler jeg har mistet de gangene vi peiset forbi på E6 og ikke vendte blikket vestover i særlig grad.
Jeg har vært litt rundt i verden. Sett noen solnedganger. Gått i noen fjell og ligget på noen strender. Likevel, det er noe særskilt med vår egen Route Seventeen. Eller Riksvei 17, som vi sier.
Her er noen bilder fra et litt utvidet Helgeland. Så får dere heller tilgi at det blir en del øy i solnedgang.
Men det er sånn det er her om sommeren. Inn i mellom.
Skogens dronning
Det er mulig elgen er skogens konge. Her i bygda mi er det liten tvil om hvem som er dronninga. Hun heter Marisko og dukker opp på helt utvalgte, og litt hemmelige, steder hvert år i slutten av mai. Jeg bor i en kommune som har Norgesrekord i forekomst av orkideer. Her i Nedre Eiker har vi registrert 24 ulike. Og den stiligste av dem alle er nok Mariskoen. Hun holder hoff i litt ulendt terreng, men det er verd møyen når du først får audiens. Her er noen bilder fra årets signingsferd.
Bjørn Olavs Blog 