Det haver så nyligen regnet

Det bøtta ned. Og vi ristet på hodet. Ingen tur i kveld.

Men som så ofte denne våren, sola gjorde comeback. Lite kan matche sommerkvelden når lyset er mjukt og dråpene ennå henger på blader og blomster. Dessuten.  Nå er det sesong. For orkideer.

På et hemmelig sted har vi marisko. Men på et enda bedre skjulested finnes det var. flavum. Den supersjeldne mariskoen med gule blomsterblader. Da vi skar ned Bremseåsen og fant den godt gjemte stien, hadde vi flaks. De siste stripene av kveldssola sildra ned mellom furuene og traff det lille feltet med sjeldenheter. Rikere blir du ikke en helt vanlig onsdag i juni. Alene på skauen sammen med verdens beste dame – og de andre frøknene: Marihånd, nattfiol, marisko, blodstorkenebb, ballblom ++. Samt noen regndråper som ligger og dirrer på bladene til marikåpa og noen skjelvende strå. Snart kommer skogfrua. Flangrene. Huldreblomen.

Det holder lenge å bo i Nedre Eiker, du trenger ikke være dansk for å like denne teksten som minner oss om å nyte dagene:

Det haver så nyligen regnet,
det har stormet og pisket i vor lund.
Frø af ugræs er føget over hegnet,
åg på nakke og lås for vor mund.
Årets løb har sin lov,
der blev lyst i vor skov,
ak, hvor kort, indtil alt er stormens rov.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Italiensk indrefilet

Cinque Terre i Liguria, øverst til  venstre på den italienske støvelen, går for å være noe av det vakreste langs Middelhavet. For de som ønsker et litt kritisk synspunkt på dette området, er det bare å lese Vårt Land fredag 10.juni 2011. De som bare vil hygge seg med bilder fra vandreturen mellom de fem landsbyene, kan jo nøye seg med bildeserien under. Kort fortalt: Alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Trillemarkas trolske trær

Jeg har et sted… Om noe har tatt meg skikkelig de siste årene, er det Trillemarka. Jeg har hytte på grensa til dette verneområdet på drøyt 160 kvadratkilometer. Dette er er et  kupert stykke innlands-Norge med villmarksprega daler og fjellsider, elver og flotte små og store innsjøer, et mangfold av dyr- og plantearter som er helt avhengig av den naturlige skogdynamikken. Området er et paradis for turgåere som vil oppleve eventyraktig naturskog, og det er en siste skanse for flere rødliste-arter. Her finner du også eldgamle trær og skoger. Noe av det mest markante med Trillemarka er de gamle, forvridde tørrgranene og vindskeive furuene. Som får stå i fred og som har en helt spesiell patinering, etstet frem av værets mange lunefulle krumspring. I løpet av vinteren har jeg sittet i Trillemarka og skrevet bok. Men jeg har også vandret mye i denne urskogen. Og tatt med meg kameraet ved høve. Her er noen bilder av Trillemarkas trolske trær, presentert i en slags svart hvitt.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Pirate Bay

Noen ganger finner man seg sitt eget gjemmested. Vi har funnet ett av våre, på Fuerteventura. Litt paradoksalt, kanskje, å lage en bloggpost om det, men noen ganger må man bare dele. Og så trenger vi ikke være fullstendig presiste i stedsangivelsen. Men vi snakker om en gammel fiskerlandsby hvor piratene gjemte seg i gamle dager. Nå har vi overtatt.

Bildene får tale for seg.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Frost

Det er barfrost i skauen min. I tillegg har Vårherre strødd et lite dryss melis over utvalgte deler. Så når høstsola byr på seg sjøl noen stakkede formiddagstimer, er det bare å ta med seg kamera.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Barndomsminner frå Nordland

Jeg veit ikke om Elias Blix helt ante konsekvensene da han skrev salmen ”Barndomsminne frå Nordland”.

Jeg er vokst opp i ei slekt hvor sånn omtrent halvparten av folka er nordlendinger. Så langt tilbake som mitt skjøre minne strekker seg, kan jeg huske tanter, onkler og besteforeldre som gaulet i vei på ” Å eg veit meg eit land”. Dette er nok den mest kjente tittelen på teksten som Blix publiserte første gang 13. august 1896. De med røtter nordpå nøler sjelden når det kommer til Blix. Han brukes kanskje mer enn han ville likt sjøl.

Uansett, det er noe med landet der oppe. Det skal de ha, alle disse som jodler i vei, mer eller mindre tonalt, på sin egentlige nasjonalsang.

Etter å ha loffet rundt nord for polarsirkelen i sommer, har jeg fått frisket opp mine egne barndomsminner fra Nordland. Og ja, når du har været med deg, når sola aldri tar kvelden, når det trolske, rødvarme lyset farger sommeren på sin magiske måte, da et det lite som kan måle seg.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne eller slutte. Kanskje med spolen til en diger spermhval mot fjella i Vesterålen. Eller med Lofotveggen som står i brann klokka ett om natta. Med to havørner i en luftkamp som ville fått enhver jagerpilot grønn i trynet. Regnbuen som spenner seg innerst i Vestfjorden. Træna som svever i nattedisen. Tranøy Fyr som speiler seg en vindstille, sommerlys natt. Telting på kritthvite strender med Stetind som kulisse…

Nei, det er like greit at dere tar en titt selv…

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.