Om å legge lista høyt…


Ålreit, jeg veit at jeg jobber i Vårt Land akkurat nå. Men på fredag trykket avisa Kjell-Richard Landaasens anmeldelse av boka mi. Jeg kjenner ham ikke, har aldri møtt ham. Må innrømme at jeg blei litt skjelven. Hele teksten ligger under her:

Bjørnar, snart 14, er forelska. Og har syndenød. Og så går Godset mot nedrykk.

Han er sønn av en ivrig adventistmor som styrer ham med jernhånd til dåpsundervisning, evangelisering og traktatutdeling, pengeinnsamling og speideren. Hun serverer soyapølser, for svin er styggedom, holder sabbaten hellig og er kjølig klar på at Gud ser, vurderer og dømmer – ustanselig. TV og kino er synd. Venner utenfor kirken er dårlig påvirkning. Synden lurer og sniker over alt, og dommen kommer snart.

Bjørnar dras mellom de hellige og de fortapte. Skal han forlate dem eller omvende dem? Må han velge mellom menigheten og fotballaget? Faren er mer laidback og gir gutten litt spillerom. Men det spiller liten rolle, for tvilen er sådd: Tenk om det er sant?

Jesusbarn. Jeg kvier meg for å gjøre dette, for det henger skyhøyt, og jeg har allerede i år gjort det med Anders T. Andersen – men jeg fristes til å sammenligne med Lars Saabye Christensen. Dette er for Drammen hva Beatles er for Frogner.

Bjørnar er like forvirra som Kim Karlsen, og har like stor rettferdighetssans. Vi har gjengene, jentene, de kjipe guttene. Vi har bifigurene, sommerferien som endrer alt, den store tragedien. Ikke minst har vi mengder av lokalkoloritt, denne gangen fra sent 70-tall og drabantbyen. Vi har ikke Beatles – men vi har Jesus.

Nordahl skriver godt og drivende, særlig i første del, som er den mest helstøpte. Den andre skifter scene og tar en langt mørkere vending.

Trosregime. Der forlater vi nemlig Drammen til fordel for «verdens mest kristne skole», Fjord Høyere Skole, adventistenes internatskole; Langåsen pensjonat uten Stompa, men med Bergen, Tromsø og lyshårete sørlandsjenter. Fra da av er tilværelsen et kappløp om å bli med på de riktige tingene. Kor, bønnemøter, andakt, hva som helst som bringer ham i nærkontakt med jentene – og får ham til å framstå som kristen nok.

Det har han anlegg for, men innsatsen øker når løkkefotball og avisruter veksles inn i beinhard religiøsitet med andakter og bønnemøter. Onde maktmennesker og sosiale koder får ham til å kjempe med troen for alvor. Det som før var en flau greie å skjule for vennene, blir et sviende spørsmål om død og liv.

Nordahl skildrer miljøet overbevisende. Han kjenner de adventistiske særtegnene, som vasking av føttene før nattverden, sabbaten på lørdag, avholdet fra svin. Men han kjenner også den fryktdrevne fascinasjonen for endetiden, det tunge havet av leveregler og den evige, nagende tvilen.

Det er ingen tvil om hvor Nordahl står i forhold til autoritære pastorer og manipulerende ordbruk. Vi som har vokst opp i menigheter med lite korreks fra utsiden vil kjenne igjen forkynnelse, sosiale koder og samvittighetskvaler. Samtidig klarer han kunststykket å ikke være bitter, sarkastisk eller hånlig. Han trenger ikke harselere, for noen ganger er virkeligheten ille nok. Men det beste av alt er at han forstår hva som driver folk, på godt som på vondt.

Sterke følelser



Det er mange tanker som svirrer rundt i hodet nå om dagen. Boka ”Nesten til stede” kom kjappere i butikken enn jeg hadde trodd. Og helga har vært flott, full av fine kommentarer fra folk som har kjøpt og lest, ledd og grått. Jeg føler meg uvanlig privilegert som har så mange bra folk jeg kjenner, både litt og mye.

I morra skal jeg intervjues av Vårt Land og Drammens Tidende, og så får vi se hvor det bærer.

Jeg skjønner at boka vekker følelser, sikkert på godt og vondt. Det er også meningen. Alle som pusler med tekst ønsker å få til noe med berøringskraft. Så får vi ta debatten etter hvert, både om de vanskelige og de morsomme tingene. Enn så lenge sender jeg bare ut et lite bukk til dere som har engasjert dere. Og håper det er smittsomt.

Ingen vei tilbake

Det var en helt vanlig onsdag, en helt vanlig togtur hjem fra jobben, den sedvanlige NSB-forsinkelsen.

Men da jeg åpna postkassa.

Den lå der.

Jeg har aldri tenkt at jeg skulle reagere sånn på å holde min egen bok i handa. Kortet som lå inn under permen var tydelig i all sin enkelhet: ”Gratulerer med ny bok! Dette er det første eksemplaret, og flere er bestilt. Vennlig hilsen Jannicke Hamdahl m.fl i Gyldendal”.

Brått dundret tanken ned i meg: Hva i all verden er det jeg har gjort?

Fram til nå har  romanen ”Nesten til stede” vært ord på en skjerm, elektroniske filer som har gått utallige ganger mellom forlaget og meg. Nå lyste den mot meg, feit og fin. 398 ugjenkallelige sider.

Så ringte telefonen. Det var min elskede som kunne fortelle at hun hadde besøkt en bokhandel i Hokksund samme dag.

«Vet du hva, de hadde fått inn boka di!»

Pause.

Så kom det som gjorde at jeg nok en gang kjente at jeg har vært ufortjent, usigelig heldig her i livet: ”Jeg hadde så lyst til å holde den i handa. Men jeg skjønte jo at jeg ikke kunne gjøre det før deg.”

For en kvinne.

Nå sitter jeg her, da. Og vet at neste stopp er alle mine gamle ulvekolleger i pressa. Samt alle dere andre. Som heldigvis er flest, og som kanskje har lyst til å lese. Og muligens kjøpe. Det er fint. Og ganske foruroligende.

For å gi dere en dytt på veien til butikken, har jeg lagt ut nok et kapittel fra ”Nesten til stede” hjemmesida mi. Det er hentet fra del 2. Kort fortalt: Hovedpersonen Bjørnar er havnet på internatskole. For å sitere omslaget på boka, ”han må flytte til en tilværelse med frelse og fortapelse, gresspudding og 86 himmelsk vakre, utilnærmelige jenter.” Kapittel 4 er som seg forstår ganske tidlig i Bjørnars internatliv.

God leselyst. Forhåpentligvis gjennom mer enn de to kapitlene du finner på nettet.

Limbo

Akkurat nå føler jeg meg litt midt i mellom. Boka er ferdig, med omslag og det hele, og den er akkurat sendt til trykkeriet. I dag er det nøyaktig èn måned til lanseringsdatoen. Èn  hel måned uten at det det skjer noe som helst, det er bare å vente. Men i motsetning til i desember, finnes det ikke ei eneste kalenderluke å trøsteåpne i mellomtiden…

Så hva gjør man? Jo, man går til en god venn. La oss kalle ham Hogne, helt tilfeldig valgt. Og så spør man om hjelp til å lage en hjemmeside hvor man kan publisere noen smakebiter fra den kommende boka. Slik at det muligvis kan bli litt action i påvente av at det tsjekkiske trykkeriet skal få gjort seg ferdig. Og Hogne, vi fortsetter å kalle ham det, er en nevenyttig kar på så mange områder i livet. Han fikser både hjemmeside, pdf-rensing og link. Og voilà, med et lite klikk (kanskje to) hadde vi (Hogne) publisert føste kapittel av boka.

Lyst til å lese?

Da kan du teste denne adressen: http://www.bjornolavnordahl.no

Si gjerne fra hva du synes 🙂

Høstlista

Ok, jeg innrømmer, det var stas å se seg selv i Gyldendals store katalog da høstlista ble presentert torsdag 19.august. Under finner dere en dårlig kopi. Men likevel lesbar, vil jeg tro. Dette er slik forlaget presenterer meg og boka. Spørsmålet er om det funker..?

Hva koster et liv?

Alle mennesker kan skrive én bok. Sa visstnok Brikt Jensen. Du kan jo gjette hvilken han mente. Spørsmålet er om det er verd prisen.

Her om dagen tikket det inn en sum på nettkontoen min. Nesten 80.000 blanke kroner fra Gyldendal Norsk Forlag. Det er hva de betaler for retten til å utgi en skjønnlitterær bok. Jeg er mer enn fornøyd med at noen i det hele tatt vil publisere det jeg har skrevet. Fornøyd med at Gyldendal tar en sjanse. Den består blant annet i at de garanterer for den summen Kulturrådet eventuelt kommer til å bruke på meg dersom innkjøpskomiteen mener jeg er god nok til å stå i hyllene på norske biblioteker. Hvis jeg ikke blir innkjøpt, tar forlaget regningen. De 80.000 er mine, uansett videre ferd i markedet.

Hyggelig det. Men er 80.000 en bra pris for et arbeidsår eller så? Et år med glede, smerte, slit, motløshet, energi, kreativitet…? Rekken med sånne ord er lengre enn ei handleliste før vi drar på hytta i påsken.

Selvsagt er ikke 80.000 noen pris å snakke om. 80.000 for et liv. Det er dårlig betaling. Jeg skal ikke begi meg ut i debatten om hvor mye et liv er verd. Den har gått i noen tusen år, og langt klokere hoder enn mitt har tenkt krevende tanker om akkurat dét.

Nå kan man selvsagt argumentere med at jeg må tro på et hinsides godt salg av boka mi, og ditto inntekter. Usikker på det, gitt. Så da sitter vi igjen med neste spørsmål: Hvis det ikke er penga, hva er det da?

Her kunne jeg virkelig ha syklet langt ut på steppene og fremholdt noe om kallet, visjonen og misjonen. Dropper det.

Like før jeg sluttet i Dagens Næringsliv, var jeg på reportasjereise på Island sammen med min gode kollega Eskil Engdal. Vi diskuterte mye, blant annet skriving. Ikke så rart, siden vi begge gikk med bøker i magen. Vi diskuterte krimbøker, thrillere, historiske romaner (sjekk for øvrig Eskils bok ”Berserk” på Kagge Forlag”), kjærlighetsbøker og så bortetter. Da jeg kom inn på tankene mine om en oppvekstroman, var budskapet fra min magre kollega entydig: «Det er den boka du skal skrive, Bjørn Olav!»

Hvorfor? Fordi uansett hva du tenker å skrive, så må du ha noe å brenne for, noe som driver deg, noe du ikke klarer å holde igjen, noe som betyr litt mer enn penger på konto.

– Drit i krimboka, sa Eskil en mørk og stormfull natt i Reykjavik. -Det er den andre du må skrive, det er den som kommer til å bli bra.

Nå får dere som skal lese, vurdere det sistnevnte. Men takk til Eskil for igjen å ha minnet meg på det viktigste budet for oss skribenter. Skriv om det som betyr noe for deg.

Så får vi heller ta de penga som kommer.

Fødselssmerter…

«Stor vil jeg gjøre din møye, så ofte du er med barn; med smerte skal du føde.»

Ok, noen sammenligninger skal man kanskje ikke dra for langt. Jeg har vært med på tre fødsler. Fantastisk og enestående. Men likevel: En fjerde forløsning finner sted i disse dager, i mitt liv. Det handler om å sette en bok til verden. Etter å ha gått svanger med dette romanprosjektet mitt veldig lenge, hadde det vokst ganske kraftig. For å holde oss til fødeavdelingen: Babyen var blitt for feit og måtte ned i vekt hvis den i det hele tatt skulle se dagslys.

Så nå har redaktør Oddvar Aurstad på Gyldendal og jeg vært gjennom noen smertefulle uker. Mest vondt for meg, selvsagt. Han har kappa og stramma, slanka og snurpa. Jeg har stadig bøyd nakken og svelget både den ene, andre og fjerde innvendingen. Noe som selvsagt har vært helt på sin plass. Men jeg har også flytta tilbake strøkne avsnitt, skrevet om og argumentert for mitt. Vi snakker ikke om amputasjoner, mer om strømlinjeforming. Jeg vil si at det har foregått i dannede former. Og at det har vært ekstremt lærerikt. Denne helga jobber jeg med den siste finredigeringen. Noe som bare er kos, nesten som å være på barselavdelingen.

På mandag går «Nesten til stede» til den siste finvasken, og kommer forhåpentligvis tilbake plett- og strykefri. Før resultatet skal trykkes ett eller annet sted i Øst-Europa.

Og som dere ser over her. Omslaget til boka er på plass. Det har også sin forhistorie. Som endte med at jeg tok med meg min kjære Nikon og fyrte av noen eksponeringer sjøl. Håper og tror at resultatet fra Geir Henriksen og Blæst Design er blitt salgbart. Synes sjøl at 70-talls uttrykket, både i fargevalg og typografi, funker ganske bra. Så nå er det ikke stort mer jeg kan gjøre. Bortsett fra å vente. Ja, og så pepre dere og verden forøvrig  med markedsføring. Watch out!

En milepæl

Min eldste datter har gitt meg vennlig korreks for at jeg ikke har publisert bedre oppdateringer om romanen min her på bloggen. Sorry. Jeg gjør et forsøk på forbedring. La meg begynne slik:

Kjære Bjørn Olav Nordahl. Det er med glede vi sender deg kontraktene for boken Nesten til stede.”

Dette er starten på et brev jeg fikk denne uka. For meg var det en liten milepæl, særlig siden brevet var underskrevet av redaksjonssjef Kari Marstein i Gyldendal Litteratur. Så nå er jeg altså der. Etter et år med mye fram og tilbake, skriveglede, skrivefrustrasjon, sperrer, full pedal, latter og noen tårer, er boka antatt. Den har attpå til fått sitt eget ISBN nummer. Du verden.

Jeg har fått forslag til bok omslag tilsendt på mail. Forlaget har skrevet en egen forfatterprofil om meg, jeg har hatt besøk av fotograf og redaktøren min har skrevet en egen tekst om romanen, til høstens bokkatalog. Plutselig er ikke dette noe jeg driver med inne i min egen lille glassboble. Faktisk er det sånn at Nesten til stede skal være i butikkhyllene rundt 1.oktober. Jeg kjenner en underlig blanding av tilfredshet og skrekk. Hvem er jeg som liksom tror jeg er forfatter…? Samtidig får vi satse på at Gyldendal ikke er helt i otta. Enn så lenge skal jeg finredigere og krangle med min kjære redaktør Oddvar om strykninger og omskrivninger, bildebruk og dramaturgi. Det er frustrerende og utviklende, noen ganger litt morsomt også.

Og som en liten bonus til dere som følger denne bloggen: Jeg kommer til å legge ut et par kapitler her, som en liten teaser.

Heng med 😀

Er det angsten jeg hører..?

Så vidt jeg vet hadde du en bra barndom!

Skal du drite oss ut nå da?

Tenk på hva du gjør!

Ja, ja. Jeg kunne sikkert fortsatt å ramse opp ulike kommentarer fra ulikt holdt etter at det er blitt kjent at jeg skriver en oppvekstroman. Kommentarene over er typiske for slike jeg har fått fra det kirkemiljøet jeg er vokst opp i. Og jeg tenker: Hvorfor så mye angst? Er dette noe å være redd for? Særlig liker jeg denne: Vær forsiktig nå, Bjørn Olav!

Det er nesten så jeg hører barndommens moralister, og  sangen»Vær forsiktig lille øye» ringler i bakhodet.

Hvis du følger denne linken, vil du finne et intervju som avisa Drammens Tidende gjorde med meg i august 09. Etter artikkelen skrev Rolf Angelsen fra Mjøndalen SDA menighet et digert leserinnlegg på dt.no. Han er positiv til boka. Hyggelig det.

Likevel forundrer det meg at han har behov for å frelse hele verden i ett leserinnlegg. Hvorfor må han, etter min mening uprovosert, brått ruste opp et forsvar for 15 millioner adventister? Og hvor var Rolf Angelsen på 70-tallet? Ikke vet jeg. Men hvis han ikke fikk med seg at Adventistkirken i Norge på denne tiden var en sær, intolerant og lukket organisasjon, så spør jeg meg hvilken størrelse han bruker på skylappene sine.

For ordens skyld: Jeg har tatt meg bryet med å sitte på Nasjonalbiblioteket og lese gjennom «Evangeliets Sendebud» i fra den omtalte perioden. Dette bladet er Adventistenes offisielle ansikt i Norge. For å si det sånn: Lesningen av 70-talls årgangene var ikke særlig fornøyelig. Litt skremmende, rett og slett. Hvor mange fiendebilder er det mulig å tegne på én gang? Hva slags syn hadde man på andre mennesker? Og det slo meg at jeg ikke husket så verst likevel…

Verden snurrer videre, og Adventistkirken med den. Heldigvis. Det har skjedd mye positivt på 30-40 år. Men vi er et resultat av historien. Og mange sliter fortsatt med leie opplevelser fra denne perioden vi her snakker om. Det må vi da kunne snakke åpent om uten at det blir for vanskelig? Eller er det angsten jeg nå hører komme krypende frem fra de mørke krokene?

Startpakken

I februar 2008 fikk jeg tilbud om sluttpakke etter å ha jobbet 13 år som journalist i Dagens Næringsliv. Personlig minte det meg mest om en startpakke. Tilbudet  var nesten for godt til å tåle dagslys. Jeg får full lønn i to år og kan gjøre hva jeg vil. Det jeg aller helst vil, er å realisere et bokprosjekt som har ligget og murret i bakhodet i mange år. Ideen er å skrive en oppvekstroman. Foreløpig har den arbeidstittelen “Nesten til stede”. Hovedtemaet er den spenningen som oppstår når man vokser opp både i en ganske tøff drabantby og i et lukket kristent miljø og står med ett bein hvert sted. Hvilke krefter er det som virker på oss når vi jakter på identitet og tilhørighet? Og hvilke metoder blir tatt i bruk når holdninger, verdier og normer skal overføres fra foreldre til barn, fra åndelige overhoder til undersåtter? Jeg er vokst opp i Adventistkirken i Norge og opplever det både som en belastning og en berikelse. Boka bærer preg av dette. Går alt etter planen er den på høstlista til Gyldendal neste år. Du kan lese mer om den nye romanen min i et intervju med Drammens Tidende

I mellomtiden kan du for eksempel ta en titt på  “Ran – Historier om det nye Norge” (Gyldendal, 2007). Den har jeg skrevet sammen med Knut Gjernes. Jeg har sterke mistanker om at den selges billig. Veldig billig. Om du ikke kan finne den i butikken, har jeg et par kasser i kjelleren…

Rediger

5 Kommentarer »

eldar wrote @ 27.09.09 at 7:44 pm

Det blir interessant lesing. Gleder meg. Bra det blir på Gyldendal og ikke Norsk bokforlag.

bjornolav wrote @ 30.09.09 at 7:58 am

Takk skal du ha, Eldar. La oss ikke være for forutinntatte, men likevel, det aner meg at dette manuset ikke hadde sluppet gjennom sensuren oppe på Vik. Kanskje like greit med Gyldendal…?

eldar wrote @ 30.09.09 at 4:17 pm

Forutinntatt, kanskje. Tenkte mer på at det potensielt bli flere lesere enn den “innvidde kjerne”. Videre det kvalitetsmessig at det ved Gyldendal er bedre på ressurser hva angår korrektur, innbinding, grafisk design m.v. Men det ville først blitt en vurdering etter sensuren, vel og merke.

bjornolav wrote @ 30.09.09 at 4:22 pm

Jeg går selvsagt for en bestselger.. ;-)

eldar wrote @ 30.09.09 at 10:18 pm

Kan vel strengt tatt ikke se noen annen grunn dersom man først skal skrive bok…