Slekters gang

For det første: Her advarer vi mot sterke scener. For det andre: Vi trodde egentlig at dette bare var sånt man så på BBC og kanskje Ut i Naturen.

Det er like greit å legge an en saklig, faktaorientert tone her. Vi dro til Masai Mara, den største nasjonalparken i Kenya. Vel innenfor hovedporten begynte festlighetene. Vi skal komme tilbake til gepardfrokosten i en senere post. Her skal det handle om det som skjedde litt lenger opp i lia.

De hadde spist seg kraftig opp. For når løveparet først skulle ha sin «honeymoon», som guiden vår kalte det, var det ikke tid til noe så trivielt som mat. De skulle nemlig konsentrere seg om én eneste ting, døgnet rundt, i  ei  oval uke.

Vi kom dit tidlig på formiddagen. En hann og en hunn i sin beste alder. Hun var eldst. Hun bestemte. Noen som kjenner seg igjen? Og hun bestemte seg sånn omtrent hvert 12. minutt. Da var det bare for løvefar å stille opp. Ikke det at han var vond å be.

Vi var der i en snau time. Det var nok til fire forestillinger. Bildene får tale for seg selv. Det var et vakkert par.

Et lite apropos. 100 meter unna, under en busk, lå en gammel, diger hannløve. Sannsynligvis løvinnens forrige bidragsyter. Nå passert av en yngre og mer arbeidsvillig herre med bedre gener og større kapasitet. Det var nesten så vi syntes litt synd på gamlingen. Men slik er nå slektenes gang.

For øvrig. Drøye tre måneder etter det som er beskrevet ovenfor, foreligger resultatet. Vi har imidlertid ikke tid til å vente, så vi sneik litt i køen og tilbrakte en ettermiddag sammen med noen sjarmpuser av en annen verden. Følg med.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Elefantenes inntogsmarsj

Du kan nesten stille klokka etter dem. Når elefantene i Amboseli er på vei til vann, er det ingenting som kan stoppe flokken.

Naturreservatet Amboseli sørøst i Kenya er et paradis for elefanter, det finnes over 3000 av dem. Noe som gjør stedet til verdens tettest elefantede område.

Vi stod opp i otta, hutra oss gjennom morragryet i bushen og rakk opptoget rundt klokka ni. Elefantene eter hele natta ute i savannens mest tilgjengelige spiskammers, men når morgenen melder seg, skal de ha vann. Og da kommer de, et formidabelt godstog som subber opp støv og sand, ustoppelig på vei mot de livgivende kulpene og sumpene sentralt i nasjonalparken. Det er selvfølgelig særdeles sjarmerende å se hvordan elefantunger på bare noen få måneder blir stødig geleidet av sine høyst aktpågivende mødre, som passer på å dytte dem inn i midten av flokken dersom menneskestanken blir for påtrengende. Det hele skjer under matriarkens strenge oppsyn. Gamla sjøl gir de avgjørende signalene ved å trampe med beina. Disse vibrasjonene kan få hele bølingen til å bråstoppe og nærmest stivne i steget, før de fortsetter marsjen.

Om kvelden skal de tilbake. Vi fikk en flokk på nærmere 80 dyr rundt bilen, så nær at det var på grensa til skummelt – pulsen økte ihvertfall.  Det hele ble lyssatt av ei stadig mer rødmende sol, med Kilimanjaro som overvåket det hele, dog med noe mindre av den klassiske snøen på toppen. Og innimellom alt dette; flodhester i synkronsvømming, en løvemanke av dimensjoner, digre flokker med wilderbeast og en miniutgave av en gepard (Felis leptailurus serval). Når vi i tillegg kan spise lunsj med utsikt over hele herligheten, er det ikke mye mer å be om.

Jo, forresten, kanskje en leopard.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Aristocats

Man kan si mye om dyrelivet i Afrika, men det er nok de store kattene som fascinerer mest. Vi fikk et lite gepardshow.

–       Cheetah!

Ropet kom fra Andrew, en øyelege fra New Zealand, som garantert hadde bedre linser enn oss andre, ekte eller uekte, medbrakt eller fastmontert.

Slike utbrudd får sjåføren til å hogge inn bremsene. Og så får man syn for sagn.

For der satt den, verdens raskeste, Usain Bolts overmann. Både i skjønnhet og hurtighet.

Og så fikk vi være med på ettermiddagens jaktforsøk.

Langsomt, langsomt, med en tålmodighet enhver småbarnsforelder ville misunne ham, sneik geparden seg framover i det høye gresset. Lav profil, hodet hit og dit. At vi fulgte forsiktig etter, hadde han tydeligvis ingen problemer med. For langt der foran gressa det en liten sebraunge. Au da.

Nå er det slik at gepardene kan holde på med sine innsirklinger i det uendelige, lenger enn en viss forfatter fra Trondheim. Så etter å ha sett hvordan geparden kryssa både den ene og den andre veien, måtte vi ta kvelden.

Hvem som kom best ut av kvelden, gepardmagen eller det stripete føllet, vites altså ikke. Men vi sier uansett takk for forestillingen.

Kongelig utsikt, love story

Historien er en klassiker, men det var ikke for å herme etter dronning Elisabeth vi dro til Treetops. Det var utsikten. Og vi fikk noe helt spesielt.
Ok, for de av dere som ikke har hørt den. I 1952 var prinsesse Elisabeth på verdensturne, i alle fall på tur i det gamle britiske koloniriket. I Kenya var hun og ektemannen, prins Philip, på besøk i noe av det mest eksotiske som fantes, nemlig hotellet Treetops, ikke langt fra byen Nyeri. Her kan du sitte i rommet ditt opp i trekronene om natten, og se på ville dyr som oppsøker saltet og vannet på bakken under. Den natten, mellom 5. og 6. februar, døde kong George den sjette. Og Elisabeth ble boksatvelig talt droning over natta. Noe som fikk den berømte jegeren Jim Corbett, som også var der,  til å formulere følgende klassiker:

«For the first time in the history of the world, a young girl climbed into a tree one day a Princess and after having what she described as her most thrilling experience she climbed down from the tree next day a Queen — God bless her.»

Vel, vi bestemte oss for å sjekke utsikten, vi også. I dag har hotellet 40 rom, i motsetning til originalen som hadde seks – den ble brent ned av Mau Mau-opprørere i mai 1954.

Vi kom i tåke, var der i tåke og dro i tåke. Likevel, det ble en helt spesiell opplevelse. Ok, de har lagt ut salt for å tiltrekke seg ville dyr. Og ja, de har belysning om natta. Og det er noen gjerder der for å guide de ville skapningene i riktig retning. Men dyra er såpass skvetne at de stikker dersom en kinesisk turist skavldrer for høyt. Og det skjer rett som det er.

Vi fikk en flokk på 15 elefanter, diverse antilopevarianter, bøfler, men ikke noe leopard, hyener eller svart neshorn, som også frekventerer området. Dermed blei det litt sånn «Elephants in the mist». Men utpå natta bestemt to luringer seg for å kjøre showet på egenhånd. Om de bare var gode venner, vites ikke. Det ble uansett ganske morsomt. Før de bestemte seg for å forvinne inn i mørket. Sammen.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Giraffes in the rain

Vi trodde det var én giraff på en enslig kveldstur. Det viste seg at han hadde med hele familien.
Aberdare country club er et helt ålreit overnattingssted, med lekre små hytter strødd rundt i en ås med fantastisk utsikt. Da vi kom, var det sol. Men ved foten av Mount Kenya er været like ustabilt som i en nynorsk sommer, så vi fikk en ettermiddag med et fantastisk lyn-, torden- og regnvær. Da vi trodde vi var ferdig med det verste, ble det en tur i skumringa, i et ganske lekkert lys.  Sammen med masaien Ben – ja, han har 58 kuer hjemme i masailand som kona og ungene passer – fikk vi vårt første møte med det som bare skal suges inn de nærmeste ukene. Anne blei reint på gråten, så rørt var hun. På kveldslerretet: Diverse antiloper, sebraer, villsvin (pemba). Og giraffer. En herlig flokk poserte ganske overlegent. Klarer dere å telle dem?

Og så begynte det å regne – igjen. Men da var vi så godt i gang at det var vondt å slutte. Så vi kom hjem gjennomvåte og møkkete. I dag har vi derfor prøvd å stryke tøyet tørt, før vi følger i dronning Elisabeths fotspor. Opp i tretoppene. Følg med dere også, så får dere se.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Veier til målet

Møtte Kenyas landslagssjef i boksing i dag. En fin fyr, som ønsker å utgjøre en forskjell i slummen.

Patrick «Mont» Waweru er en legende i Kenya. Og en usedvanlig sympatisk person. Den tidligere vinneren av afrikamesterskapet i lettvekt er også landslagssjef for Kenya i boksing. Jeg møter ham i utkanten av slummen, hvor han daglig trener seg sjøl og andre presis klokka åtte om morran. Waweru som kjenner gatebildet bedre enn de fleste – han er patruljerende politi i krimavdelinga og leder for landets beste bokseklubb – forteller om en interessant utvikling i slummen. Han bor nemlig i politiets tjensteboliger som ligger helt på kanten av skråninga ned mot Mathare-elva, hvor det er mer bølgeblikk enn treverk i husene.

– Tidligere var det et sånt gap mellom oss politifolk og de som bodde i slummen, forteller  «Mont» Waweru, og holder ut armene så langt han kan.

– Nå derimot har ting endra seg. Vi politifolk er ikke så lukka lenger, og vi har åpna døra til gym’en for gatebarna. Jeg tror at vår disiplin og våre holdinger kan bety en forskjell. Avstanden er ikke mer en sånn.

Patrick «Mont» Waweru holder fram en tommel- og pekefinger.

Rett bak ham står en femåring og hamrer løs på en sekk han så vidt når bunnen av med knytta never.

200 meter bortafor boksegymmen ligger en fotballbane av rød jord. Her treffer jeg 11 år gamle Isac Kimani, som har skåra 34 mål for laget Shantit denne sesongen. Han er så liten at han kan bruke drakta som dynetrekk. Isaac er en av de mange gutta og jentene som spiller på 149 lag organisert av Chrisc i Kenya. Uhyre talentfull guttunge, hvis eneste problem er at han holder med Arsenal.

Fotball og boksing er ulike veier til målet, begge betyr håp. Sikkert ikke nytt, men vel verd å bli minna på.

På andre sida av Mathareelva, i skråninga opp mot Juja Road, møter jeg dagens siste motiv. Et vakkert trekløver. Litt håpefullt det også.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Grand Slum Tour

Man kan si hva man vil om slummen, men det er noe flott og stolt over folkene som bor der. The Grand Slum Tour i Nairobi ble akkurat som forventa. Og litt til.

Jeg jobber altså med research til ei ny bok. Som leserne av Skygeland veit, er det noen afrikanske tråder å nøste i, blant annet i Nairobi. Derfor har jeg lagt opp ei lita løype, blant annet ved hjelp av gode venner (takk, Jon) og folka i Christian Sports Contact (KRIK i Kenya). I dag har Kiki tatt oss rundt i slummen i Mathare og Eastleigh, hvor han sjøl er vokst opp og nå jobber med å få unger vekk fra gata gjennom idrett. Fascinerende å rusle rundt med en fyr som er på nikk med over halve byen. Og som så til de grader har en positiv holdning til folk og hverdagsliv.

Sjøl har jeg vært i noen slumstrøk rundt i verden, og jeg slutter aldri å forundre meg over hvor mye stolthet og reine klær det er hos folk til tross for fattigdom, søppel og bølgeblikk. Det andre som heller aldri slutter å forundre meg, er rollefordelinga i Afrika. I dag har vi sett damer som vasker, lager mat, syr, passer dyr og unger, henger opp tøy, driver familiesjappa, pynter, stuller og steller. Mannfolka? Med fare for å virke kategorisk… Vel, de spiller kort, biljard eller damm, drikker kaffe og andre saker. Eller bare sitter med hue i handa og tenker veldig tunge tanker. Om noen synes det er et politisk budskap i noen av bildene, så, ja… Velbekomme.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.