Kategori: Kind of green – mat & oppskrifter

Jeg tør vedde på at ganske mange har forsetter på matfronten ved inngangen til et nytt år. Alt skal bli så mye sunnere etter ei feit jul. Sikkert bra. En av forutsetningene for å spise sunt – i lengden – er at det smaker godt. Men: Salater og annet grønt blir fort kjedelig uten det lille ekstra. En av mulighetene er å lage noen spennende og smakfulle dressinger og dip’er. Tenkte vi skulle begynne denne uka ganske enkelt, med noe som mange sikkert har prøvd. Her kommer en tzatziki- variant som inneholder litt mer enn de du vanligvis finner på nettet. Og: Den trenger nødvendigvis ikke bare spises ved siden av gresk salat. Gode dip’er kan redde mye på et ellers trist koldtbord, for å si det sånn.

Når det gjelder yoghurt, bruker jeg ofte den greske fra Lindahls . Du finner den ofte på Rema 1000 her i Norge. Yoghurten er tjukk, deilig og kremete. Innvandrersjapper er også et godt alternativ. Tine skal ha for forsøket, men matyoghurten derfra er fortsatt for tynn etter min smak.

Du trenger:

3 dl gresk yoghurt, saften av ½ lime, 1 stor agurk, et par fedd hvitløk, 2-3 ss olivenolje, mynte, 1 ts salt og 1 ts sukker.

Slik gjør du det:

Å, du verden som jeg har forsøkt metoder for å bli kvitt vannet i agurken. Kaffefilter, kjøkkenhåndklær, salting og venting. Nå har jeg endt opp med en variant som er enkel og grei. Skyll oppvaskkummen godt og tørk den. Sett et rivjern ned i kummen og riv agurken på den grove siden. Deretter samler du alt det revne i hendene, omtrent som når du lager en snøball. Og klem til. Litt til, kom igjen, klem. Slik kan du selvsagt holde på i det uendelige, agurken er jo 95 prosent vann, eller noe sånt. Men når  du har fått ut det du mener er en passe mengde vann, hiver du agurkballen opp i en bolle. Hell litt olivenolje over agurken sammen med limesaft, salt og sukker. Finhakket mynte, tørr eller frisk, er selvsagt valgfritt, men jeg synes det gir tzatzikien en ekstra touch. Til slutt presser du hvitløken over. Mengden av sistnevnte er selvsagt diskuterbar. Jeg heller mest i retning av 4-5 fedd. Bland alt og rør inn yoghurten til slutt. Oppbevares greit i kjøleskap en ukes tid. Men husk å røre inn, eller hell av, vannet som gjerne skiller seg ut ved lagring.

Det gjør ikke noe med et streif av greske øyer akkurat nå, eller hva?

Flere dip’er og dressinger kommer. Følg med!

Døtrene mine er en smule bekymret for at jeg skal røpe alle de kulinariske familiehemmelighetene her på denne bloggen. Jeg er ikke så engstelig for det. Mat er til for å deles. Og jeg er en hund etter oppskrifter selv. Så bare meld i vei hvis du har en du har lyst til å dele med meg og andre.. 😉
Nuvel. Dagens oppskrift er en sak som har fulgt oss nesten så lenge jeg kan huske, faktisk fra tiden før Anne og jeg traff hverandre. Dette er rett og slett en oppskrift min elskede fikk på skolekjøkkenet i åttende klasse. Jeg benytter derfor anledningen til å sende en hilsen til lærer, husmor, preseptrise og mye annet, Edith Takle, som altså er opphavet til vår versjon av Amerikansk pølsesufflé.
Denne suffleen er laget med vegetariske pølser. Jeg anbefaler frossenprodukter fra Hälsans Kök. Mesteparten av disse er veldig gode, i hovedsak produsert i Midtøsten og finnes i de fleste helsekostbutikker, pluss på Meny, Ultra og i andre velassorterte supermarkeder.
Siden det nå går mot helg, kan jo denne suffleen være et godt alternativ til en lettvint, men velsmakende lørdagsmiddag. Jeg serverer den gjerne med ovnsbakte potetbåter, bernaise/hollandaise og en sprek, grønn salat.
Oppskriften rekker til 4-5 personer.

Dette trenger du:

8 vegetariske pølser fra Hälsans Kök, 200 gram revet ost, en liten rød paprika, 1 gul løk,  2,5 dl melk, 1,5 dl knust kapteinkjeks e.l., 2 egg og en dæsj salt etter smak. (Glutenallergikere kan bruke knuste, glutenfrie kavringer i stedet for kapteinkjeks). Hvis du har lyst til å gjøre denne litt sunnere, er det bare å bruke magre versjoner av ost og melk.

Slik gjør du det:

Her er det fint med en hurtigmikser. Riv ost og kjeks hver for seg, skrap ut, bland i en rørebolle og sett til side. Skill eggene, pisk eggehvitene stive og sett til side. Plommene går rett i hurtigmikseren sammen med pølser, melk, salt, grovdelt løk og paprika. Og kjøyr. Du får en fin masse som røres sammen med kjeks- og osteblandingen. Til slutt skjærer du de stivpiskede eggehvitene pent og rolig inn i denne blandingen. Alt helles i en smurt, ildfast form og stekes ved 250 grader i 40 minutter.

Easy, ikke sant?

Ett lite tips til slutt: Suffleer er humørsjuke greier (ingen sammenligning forøvrig 😀 ). Sørg for at folk sitter ved bordet, klare til å spise, når du tar stoltheten ut av ovnen. Da kan de i alle fall se hvor høy og fin sufleen din er før den eventuelt klapper sammen…
God helg!

Det er visse kombinasjoner som er helt uslåelige. Etter å ha reist litt rundt i Asia, skjønner jeg at det er få ting som kan banke et lag bestående av hvitløk, lime, chili, ingefær og kokosmelk.
Denne wokgryta som du skal få oppskriften på her, har jeg surra sammen sjøl etter å ha spist utallige varianter i Nepal, India, Vietnam og Malaysia. Jeg har kalt den for wok-fusion rett og slett fordi den smelter sammen mange matkulturer.
Et par ord om krydder først: Jeg er akkurat kommet hjem til Norge etter å ha gått bananas i noen indiske krydderbutikker. Fantastisk billig, og en himmelsk kvalitet. Men du trenger ikke dra til India for å handle. Finn deg en innvandrerbutikk, kjøp inn og legg krydderet på lufttette glass. Det sistnevnte er ikke helt uvesentlig. Jeg mener nok at alle som vil lage orientalsk mat bør ha et basisutvalg bestående av kummin, koriander, chilipulver, gurkemeie og kanskje garam masala. Det er ingen grunn til å kaste bort pengene på sagflis fra Black Boy, Hindu eller Santa Maria.
Ok, til sak.

Du trenger:

Olje, 1 finhakket rød chili, 2 ss finhakket frisk ingefær, 2-3 hakkede hvitløksfedd, saften av en lime, litt finhakket limeskall, 1 boks kokosmelk, 3 ts korianderpulver, 1-2 ts kummin, litt gurkemeie, salt, sukker og fritt valg av grønnsaker. For eksempel: Gulrøtter, blomkål, broccoli, poteter, løk, sjampinjong. sukkererter. Hiv gjerne på noen bambusskudd og vannkastanjer hvis du er i humør til det.

Slik gjør du det:

Hvis du vil bruke fettfattig kokosmelk er det helt greit. Foretrekker du den mer usunne kokoskremen, er det bare å kjøre på. Dessuten: Er du litt forsiktig i smaken, kan du jo prøve deg fram med chili og kummin uten å ta alt i på én gang 😉

Del og stek sjampinjongene til de er blitt redusert til små, gyllenbrune godiser. Sett til side. Skjær grønnsakene slik du ønsker dem, bruk fantasien. Store biter krever lenger woking. Hell litt olje i en rommelig wokpanne, full fres. Bland inn chili, limeskall , hvitløk og ingefær. Trikset med woking er å ta de harde grønnsakene først. Begynn med gulrøtter, la dem surre uten at det svir seg. Følg nøye med, rør! Deretter kjører du på etter hardheten: Poteter, blomkål, sukkererter, løk og broccoli. Husk at grønnsakene skal være crispy ved servering, ikke døde av varme. Nå er spørsmålet hvor tjukk du vil at sausen skal være. Følgende kan godt droppes dersom du er av den utflytende typen. Liker du sausen litt kraftig, strør du forsiktig en halv spiseskje med hvetemel over grønnsakene og rører inn (alternativt litt maizena utrørt i vann, blandet med kokosmelken, for de som ikke tåler gluten). Melet løser seg opp i fettet, akkurat som når du lager saus. Så er det bare å helle kokosmelken og limesaften over herligheten, deretter røre inn krydderet, salt og litt sukker. Sjampinjongen hiver du i til slutt, da blir den ikke så svampete.
Volumet på denne retten kan du regulere opp og ned med mengden kokosmelk. Strø gjerne litt frisk, hakket koriander over før servering, det ser ganske stilig ut. Ris må til.
Dette er faktisk ganske sunt. Og godt. Ingen dårlig combo.

Jeg føler at jeg har noe til felles med den sicilianske auberginstuingen caponata. Kanskje det at vi begge ikke synes spesielt tiltrekkende ved første øyekast? Når du blir kjent med oss derimot… 😉

Første gangen jeg ble presentert for caponata, var på Carluccio’s i Market Place i London. Og jeg var mildest talt skeptisk til guffa som lå på tallerkenen. Men siden jeg er forholdsvis godt oppdratt, tok jeg gaffelen fatt. Milde himmel! Det var ikke annet å gjøre enn å be kelneren om oppskriften (hvilket er en god idé når du er ute og spiser, nesten alle blir glade for at folk liker maten deres så godt). Med årene har jeg forsket litt på caponata og har kommet fram til en variant jeg trives veldig godt med. Den kan brukes som pastasaus, som en smårett (feks til tapas) eller du kan spise den kald rett fra kjøleskapet.

Her er det du trenger (pastasaus til to, siderett til fire):

2 dl vanlig olivenolje, 4-5 store tomater som er flådd og finhakket, 1 stor aubergin, 1 finhakket gul løk, en håndfull pinjekjerner, to spiseskjeer hakket kapers (kan sløyfes hvis du ikke digger de små grønne), 10-12 store, grønne oliven som er renset og grovhakket, en håndfull finhakket bladpersille, et dryss god oregano, salt, pepper og en dæsj ketchup.

Slik gjør du det:

Hvis du ikke gidder å flå og rense tomatene, kan du gjerne ta en boks hermetiske tomater, det funker bra. Skjær auberginen i store biter, og da mener jeg minst 2 cm tjukkelse. Greia er at dette skrumper inn og vi vil gjerne ha litt igjen å tygge på når vi er ferdige. Trikset er stekingen av auberginen. Dette er en av mine favorittgrønnsaker, men den er ikke god når den serveres hard og kjip. Den skal være fløyelsmyk og smelte i munnen. Derfor: Hell halvparten av olja i gryta og varm opp, middels varme. Begynn stekingen. Auberginen suger til seg olje som en svamp. Bruk derfor resten av olja til å etterfylle med etterhvert som du steker. Trenger du mer, så kjør på, auberginen skal ikke svi seg fast. Du skal steke helt til auberginen er helt myk, gyllenbrun og deilig. Nå kan du eventuelt helle av olje som er til overs i bunnen av gryta. Hiv løken opp i og la den surre sammen med auberginen til den er myk og gyllen. Så tomater, kapers og oliven. La alt småputre i 20 minutter. Bruk en dæsj ketchup til å runde av tomatsmaken, deretter oregano, bladpersille, salt og pepper. Rett før servering rører du inn pinjekjernene. Jeg kan garantere at du kommer til å bli positivt overrasket.

Spis og vær glad for hver skje du får!

Da er vi i gang. Responsen tyder på at mat er interessant for flere enn meg. Så bare spre det gode budskapet om denne matbloggen. Vi som blogger, elsker jo klikk 🙂

Vi starter med mozzarellasalaten

Første et par ord om ingredienser. Min kjære venninne Eivor spør om det er nødvendig med så mange vanskelige ord. Hmm. Til det kan man si følgende. Tomater er ikke tomater. Ost er ikke ost. Og oliven er definitivt ikke oliven.

Til denne salaten (4 personer, siderett) trenger du:

250 gram fersk mozzarella. Det er helt ok å kjøpe Santa Lucia på Rema. Den kommer fra kua og har nok ikke vært i nærheten av den klassiske bøffelen. Men, men. Mengden ost kan selvsagt reduseres hvis du synes dette er i meste laget. Ikke les tabellen for næringsinnhold, da blir du bare lei deg.

Ett brett dulcitatomater – selges nå i de fleste butikker, inkl. Rema og Kiwi. Disse og torritotomater smaker som sukkertøy, vel verd pengene. Dropp heller det andre slikkeriet 😉

En halv rød løk og så mye kalamataolivener du orker å spise. Og ja, kjøp gjerne ferske kalamatas på innvandrerbutikk, billig og bra. (Jeg handler på Elite Mat i Drammen. Anbefales for de som bor i området)

Maldonsalt og litt kvernet pepper

Gjør slik: Skjær mozzaen i skiver eller terninger, alt etter ønske. Tomatene i båter, løken i pene, tynne halvmåner. Så er det bare fantasien som begrenser deg. Jeg synes for eksempel det er stilig å lage en liten stjerneformasjon av rødløken og plassere den på toppen. Hvis du ikke skal være med på neste skritt, nemlig pestoen, kan du sprinkle med litt olivenolje, knuse maldonsalt med fingrene og kverne litt pepper som strøs på toppen

Cruxet er selvsagt pestoen:

La meg si et par ord om grønn pesto først. Jeg mener det begås to tabber når nordmenn flest skal lage pesto. 1: For lite baslikum 2: Feil olje. Det siste først. Jeg har lagd mange pestoer med mange typer olivenolje. Etter min mening er olivenoljen for markant i smaken og gir pestoen et litt for skarpt preg. Derfor har jeg gått over til en mer nøytral olje, som soya eller solsikke. Sorry, mama!

Når det gjelder baslikum: Ja, dette skal smake! Ikke nøy deg med en vissen pusling som står igjen på butikken etter helga.

Derav disse ingrediensene:

2 planter basilikum, 1/2 liter nøytral olje, 100 gram parmesan (En trekant med Grana Padano fra nærbutikken går helt fint, selv om Parmigiano–Reggiano er gull), 100 gram pinjekjerner, 2-4 båter hvitløk, salt og pepper.

Her trenger du en hurtigmixer!

Først: Rist pinjekjernene lett på ei tørr stekepanne til de er gyldne. Dette er ikke bare tull, det gir faktisk litt bedre smak. Sett til side. Kjør Parmesanen på hurtigmixeren, skrap ut og sett til side. Dette er også viktig, ellers blir det for grøtete. Hell litt av oljen i bunnen av mixeren, ta så mye hvitløk du orker (smaken er som baken, osv),  hiv salt, pepper og mesteparten av basilikumbladene oppi og hell på litt mer olje. Og kjøyr! Når du har fått en jevn fin masse, kan du spe med mer olje, halvparten av pinjekjernene, resten av bladene og litt av osten. Nå er det litt opp til deg hvor tjukt du vil at dette skal være. Jeg liker kraftig og crunchy pesto og regulerer ganske enkelt tjukkelsen med osten og oljen. Husk at mye parmesan gir kraftig smak. Men det virkelige cluet kommer nå; nemlig resten av pinjekjernene. Hvis du vil ha en glatt og kjedelig pesto, greit for meg. Hvis du vil ha litt tyggemotstand og liv i leiren, kjører du resten av pinjekjernene med små pulsstøt på mixeren. Forsiktig, forsiktig! Et voilá, en gyldengrønn og deilig pesto venter bare på å bli lagt pent langs salaten.

Buon appetito!

På flyet på vei hjem fra NZ fikk jeg ikke sove. Sånn er det jo alltid. Da ser man film, mye film. Jeg endte blandt annet opp på feelgoodfilmen «Julie & Julia» med Meryl Streep  og Amy Adams som sleivsvingere. Der og da bestemte jeg meg for å begynne å blogge om mat. Mest fordi jeg er fanatisk glad i å lage mat – og å spise den. Dernest fordi jeg har fått ganske mange spørsmål om oppskrifter og metoder på kjøkkenet. Og sist: Jeg har lyst til å løfte fram kul og ytterst velsmakende vegetarisk mat.

Litt om det siste: Jeg har ikke tenkt å misjonere. Men jeg tror både verden og vi har godt av litt flere vegetariske innslag i kostholdet. Kloden tåler ikke at alle lever animalsk, hver dag, hele tiden. Og alle kan ikke gjøre som oss i Vesten: Foredle maisen gjennom grisen 🙂 Vi snakker energi og arealutnyttelse, vi snakker klima og miljø.

Men først og fremst snakker vi om god mat. Faktisk gourmet veggis – inn i mellom, i alle fall.

Jeg er ikke vegetarianer fordi jeg skal redde verden, men fordi jeg synes det smaker best. Jeg synes heller ikke at du trenger å bli veggis. Men kanskje du kan bli inspirert til å variere litt.

Til slutt: Ikke alle oppskriftene som kommer på denne bloggen vil være like sunne. Noen er fryktelig feite – og gode.  Det er helt fint. Mat skal gjøre livet bedre og morsommere, hverdagen festligere. Sure vegetarianere som spiser kun for å overleve, er noe av det verste som fins. Da foretrekker jeg heller en blid kjøtteter.

Ok, let’s go.