Kategori: Asia og New Zealand 09

 

 

 

 

 

 

Har tenkt litt på om kiwiene faktisk er så hyggelige, kule og imøtekommende som ryktet sier. Så vi tok en test i Nelson, helt øverst på sørøya.

Fram med kartet, bort til en fyr bak disken: Howdy, mate! Unnskyld, men du kjenner ikke til dette her? Peker på Kina Beach, et lite stykke bortenfor den sentrale folkeskikken. Kina Beach? Oh, yes. Fram med penn og papir. Tegner kart. Du skjønner, jeg jobbet i Tasman General Store i seks år. Det er akkurat der dere skal ta av fra hovedveien. Husk på én ting, ikke kjør til venstre ut på odden. Se her, bare fortsett rett fram, til dere kommer til en port. Inn der og ned til sjøen. Der er det flott.
Og det var det, så klart. Måneskinn, bølgeskvulp og sol til frokost. ThankU, mate.

I dag har vi hilst på kekeno-selene som har ankret opp en stor koloni utenfor West Port. Vi er på vei nedover vestkysten, eller The Wet Coast som den også kalles her på Sørøya. Foreløpig ikke mye regn. West Port er en gammel kullgruveby som sliter litt med å komme til hektene etter at den siste gruva gikk tom. Greit å ha selene som backup, de trekker turister. Og selene var flotte. Det er midt i perioden for selunger akkurat nå. Så ja, selv jeg måtte innrømme en viss grad av søthet (kommer bedre fram dersom dere klikker bildene større :-)) Men det er klart. Enda tøffere var det da et par av kjempene braket sammen i et lite gutteslagsmål. Blodige saker. Stay clear, mate.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Det er ikke vanskelig å tenke på Crowded House her. NZ-gruppa visste nok hva den sang om da den proklamerte «Wherever you go, always take the weather with you».  De siste dagene har Anne og jeg sittet og snakket om barndommens  sommereferievær på Vestlandet. Vi snakker om veldig lavt skydekke. For ikke å nevne ukene vi var på Færøyene. Wellington, som topper alle lister over byer du bør besøke, ble nok dessverre bare en ganske kald parantes på denne turen. Snakk om å få det sideveis. Men i dag plukker vi frem en annen klassiker fra Crowded House: «Four Seasons in one day». Det begynte nesten vinterlig, men sluttet med lekker sommer i Nelson, helt nord på Sørøya. Lykke. Bildet er forøvrig tatt i Napier. I skikkelig griseregnvær. Men hva gjør vel det når fontenen er art deco? Wherever you go, always take Bergans with you!

Sånn kan altså campingidyllen fortone seg down down under. Man finner en strand, parkerer bilen, ligger og lytter til bølgene. Og ser på stjernehimmelen. Hvor Orion står opp ned. Det er et par andre ting som er litt i samme leia. Det med sola, for eksempel. At den går feil vei på himmelen. Og at den står i nord midt på dagen. En annen sak, mer prosaisk, men likevel. Diselprisene. Her kan du fylle tanken for 250 kroner. Enda mer trivelig; frisk asparges. En hel kilo til under 20 kroner. Lykke. I alle fall når du har fire bluss og ei gassflaske. I morgen krysser vi over til Picton. De påstår at det er enda vakrere enn å ta Hurtigruta. Men så opp ned er vel ikke verden?

Norden har sendt ut folk i mange rare retninger, også til New Zealand. Vi er på vei sørover mot Wellington. Plutselig står det et trolll i veikanten og ønsker velkommen til Norsewood.Og så er vi brått inne i Tors vei og Odins vei. For ikke å snakke om Eriksens vei. Med ett er det et norsk tun, med rørosrøde bygninger og norske flagg og en nordlandsbåt som står pent bygget inn i en glassmonter. Litt etterpå kommer vi til Dannevirke. Hit kom det et par båtlass med dansker på 1800-tallet for å rydde land og dyrke jorda. De barskeste holdt ut. Så her går det i vikinger og vindmøller. Landskapet og været var heller ikke så ukjent. I et par øyeblikk hadde vi følelsen av å kjøre opp Drivdalen i regn. Men så grodde det opp ei palme i synsranden 😉 Slik svinger nå dagene seg. Fra art deco til bygdetun. Anne har knipset i vei fra bilvinduet. Bra resultat i farta. Wellington neste stopp.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

 

 

 

Jordskjelvet kom klokka 13 minutter på elleve på formiddagen. Det målte 7.8 på Richters skala og varte i temmelig nøyaktig to og et halvt minutt. Dette handler heldigvis ikke om oss, men om det som skjedde i byen Napier på NZ 3.februar 1931. Da ble store deler av byen jevnet med jorden og 162 personer ble drept. Høydramatisk, så klart. Men også en ny start for Napier som måtte bygges opp fra grunnen av. Og det gjorde kiwiene til gagns. Det er derfor vi er her. Ikke noe sted i verden finnes det en like stor konsentrasjon av art deco bygninger, som var den modernistiske byggestilen på 30-tallet. Selv for meg som er bare sånn måtelig interessert i arkitektur, er det uvanlig stas å drive gatelangs her. I dag har vi vært på guidet tur. Og i morgen skal vi forhåpentligvis møte en av de som overlevde jordskjelvet. Alt dette kan dere lese mer om i DN Lørdag med tid og stunder. Hvilket også er en av årsakene til at vi er her. Men vakkert er det. På en annerledes måte enn det vi har sett hittil. Og etterskjelvene er ganske svake 🙂

Det er mulig noen tar anstøt av overskriften. Samme det. For dette skal handle om Rotorua, også kjent som New Zealands rumpehull. Sånn er det bare. Og det har sin grunn. Du lukter nemlig Rotorua før du ser Rotorua. Litt som å komme nedover Mosseveien…
Rotorua er sentrum for alt som har med termisk aktivitet å gjøre på New Zealand. Og da snakker vi ikke om aktive vulkaner. Men aktiviteter knyttet til at det har foregått og fortsatt foregår ting under bakken.  Her er det termiske bad og termiske parker og termiske aktivitetssentra og termiske turer og stier og veier. Det koker og syder. Geysirer og boblende leire og gjørme. Rotorua er New Zealands svovelpøl, en slags forsmak på Ildsjøen i Åpenbaringens Bok, om noen har tenkt seg dit. Derav også lukta; svovel, diverse sulfater og andre ting fra kjemipensumet som river noe aldeles i neseborene.Vi testet bare ett av de mange områdene hvor det fortsatt er fyr på kjelen. Wai-O-Tapu, nærmere bestemt. Vi nevner i fleng ting vi har sett: ”Devil’s Home”, ”Devil’s Ink Pot”, ”Inferno Crater”, ”Devil’s Bath”, ”Thunder Crater”. For å myke opp litt sper vi på med ”The Sacred Track” og ”Rainbow Crater”. Mye fint. Og ja, vi har vært på Island. Men her på NZ var fargespillet et helt annet. Nå er vi kommet til Taupo. Med gratis hottube. Gjett hvorfor ☺

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

Rekorden er 721 mellomstore. På én arbeidsdag, altså 8 timer. Hva vi snakker om? Saueklipping. Altså: rekorden er at én mann har klippet 721 mellomstore sauer på 8 timer.
Ifølge Ross. Som vi har møtt i dag. Og som har guidet oss gjennom saueshowet sitt. Kanskje ikke akkurat som på Youtube, men likevel: Hund sitter pent og stille. Hund bjeffer på kommando. Hund får beskjed fra fløyte. Hund løper og henter saueflokken 500 meter unna. Hund kommer tilbake med saueflokken og plasserer den pent i fjøset. Hund heter Sam.
New Zealand er sau. Ifølge offisielle bøker er det 40 millioner sauer her. Det vil si ni per innbygger, eller  per kiwi, som de kaller seg. Ifølge Ross, vår helt, er det nok ikke mer enn 28 millioner nå. Da var det noe annet på 70-tallet. Alt var bedre på 70-tallet, som de fleste vet. For eksempel at det var 80 millioner sauer på NZ og at Ross reiste rundt og klipper sauer på heltid. Og så dette med rekorder, da. 866 er tallet. 866 små sauer klippet på 8 timer. Eller: 14,2 sekunder på én sau. Så vi lot Anne prøve. Kanskje ikke like kjapt. Men hun skal ha for forsøket. Og ble mor mjuk i hele ansiktet da hun fikk gi flaske til kopplam? Tror nok det.

 

For en dag og for en tur. Og ikke minst, for et område! Vi har vært på seiltur i Bay of Islands. Med katamaranen «On the Edge». Snakk om sværing, den var ikke bare litt på kanten. Lunsj ombord, Anne snorklet i krystallklart (og kaldt!) vann, en liten topptur med awesome utsikt mot øyer, på øyer på øyer, padling i kajakk inn i noen små grotter, før det hele ble avsluttet med Anne som skipsfører. Dere får ta en titt på bildene. De sier forhåpentligvis det meste.

Nå har vi også vært på Nordkapp hvor Tasmanhavet og Sør-Stillehavet møtes og bryter krefter. Førstnevnte, som er hankjønn (ifølge maorisk tradisjon), ser ut til å vinne over det mer feminine Stillehavet… :-D. Nesa er snudd sørover igjen. Mot Bay of Plenty og Napier. Alt vel.

Det handler om at man skal holde løftene sine. Russel har alltid stått for meg som et sted jeg ville tilbake til. Og jeg har lovet Anne å ta henne med.  Så nå er vi her. Og den buen av forventning jeg hadde spent opp, brast ikke. Verken for Anne eller meg.  Det ble en slags hjemkomst. New Zealand har en touch av norsk mentalitet – vel og merke når nordmenn er på sitt beste. Russel som en gang i historien ble kalt for ”The Hell hole of the Pacific”, er ganske enkelt en liten pittoresk plankeby med en touch av bløtt sørland. En gang et fryktet sted hvor norske hvalfangere gikk på fylla mellom slagene. Så kom det en metodistprest og fikk skikk på det hele.  Småbyen ligger i kanten av The Bay of Islands, 144 øyer spredd utover krystallblått vann, små edelsteiner Vårherre glemte igjen her på verdens ende da han tok kvelden. For dette er virkelig verdens ytterkant.  Vi skal litt lenger bort fra Norge fortsatt på denne turen, men ikke mye. I dag har vi feiret solas tilbakekomst med skikkelig norsk middag. Burgere, salat og fløtegratinerte poteter. Ikke det at curry, masala, kofta og alo gobi ikke holder. Men det er nå en gang godt å kjenne på hjemlige smaker. Og i morgen skal vi på båttur. Med katamaran!

«Before taking off, we would like this flight to be blessed». Saann hoeres det ut i hoyttalerne naar du flyr med Royal Brunei Airlines. Og saa kommer det en imam som dundrer i vei paa arabisk. Det hele er tekstet, ogsaa  paa engelsk. Bilder fra den gigantiske moskeen i Bandar Seri Begawan foelger ogsaa med. Det er heller ingen servering eller salg av alkohol ombord. Og siden vi naa er trygt framme paa NZ, regner vi med at det virket 🙂 NZ viser seg ikke akkurat fra sin beste side saann vaermessig. Taaka henger nedpaa, men det er sommervarme. Vi er trygge paa at det tar seg opp. Naa er vi vel installert i vaar gode campingbil. En Volkswagen, saa klart. Dette skrives i Whangarei, vi er paa vei nordover mot Russel og Bay of Islands. New Zealandere er som kjent trivelige. Og vi trives. Bilder kommer senere.