Selmer’s show

Vi døpte ham for Selmer.

Det må innrømmes at vi var mer enn passe lei The We(s)t Coast.

Det våte kom i slike mengder at Noah ville ha nikkket anerkjennede. Men da vi nærmet oss Haast, sprakk det opp. Og dagen snudde slik den bare kan gjøre på NZ.

Skal vi snu?

Snu?

Ja, det står på kartet at det er muligheter til å se pingviner rett her borte.

Jeg bladde opp i Rough Guide.

Sannelig.

«One of the best places for spotting rare Fiordland crested penguins.»

Så vi snudde. En halvtime gjennom bush til stranda. Kiwiene skal ha for tilretteleggingen av stier. Strøkent. Og hvilken strand. Hvilke bølger.

Men ingen pingviner.

Så vi ruslet litt rundt. Prøvde som best å glede oss over stillheten og bølgebruset.  Fikk brått øye på et hode i vannet.

Det var Selmer.

Vi hadde sett seler før. Men ikke på denne måten. Han kjørte hele showet. Surfing i hvitt vann. Alle de fire svømmeartene, frem og tilbake langs den vakre stranda. Inkludert ryggsvømming, mens han klappet luffene begeistret i lufta. Så forvant han.

Vi skulle til å gå. Akkurat da bestemte Selmer seg for å ta en tur på land. Det var et øyeblikks magi. Det store, flotte dyret glinset i sola bare ti meter unna oss. Kom nærmere og nærmere. Før han brått ble klar over vår tilstedeværelse og jumpet med imponerende hurtighet tilbake til sitt rette element.

ThankU, Selmer. You made the day!

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Guess who’s skydiving?

 

Sist gang det stod på ønskelista, fikk hun en gyngestol.

Ikke det at hun ikke var fornøyd med den.

Men siden den gangen har hun snakket om det med ujevne mellomrom. I dag fikk hun sjansen.

Hele denne turen handler litt om det som er blitt vår felles filosofi: Det er bedre å gjøre det, enn bare å snakke om det.

Så i stedet for å snakke om at vi så gjerne skulle dratt til Asia, dro vi. Og i stedet for å bare snakke om å hoppe i fallskjerm, tråkket Anne til i dag. Opp av gyngestolen.

Det har vært en blåskimrende dag fra første, halvvåkne blunk til siste sukk. Vi våknet under snøkledde toppper, kjørte langs blanke innsjøer og  elver av smaragd og sølv.

Da vi kom til Lake Wanaka, så vi dem på himmelen. Fallskjermer i de skarpeste farger. Og den tøffe dama klinte til. Det var i grunnen bare å hoppe i det…

Resten av dagen har hun bare vært et stort smil.

Nå er vi kommet til Queenstown – strikkhoppingens fødeby, et sted for all verdens adrenalinjunkier. Her har de et strikkhopp som gir 134 meter fritt fall. Selvsagt ikke noe i mot Annes 45 sekunder lekre stup fra 12000 fot. Men vi får se. Vi får se.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

Who made the pancakes?

Man kan saktens undre seg.

Her kommer vi kjørende langs veien nedover vestkysten. Og så står det bare noen digre stabler med pannekaker der. Ser sånn ut, i alle fall. Og de heter det. Pancake rocks.

Stedet er Punakaiki. Bare sjekk navnet.

På engelsk heter byggematerialet limestone, usikker på det norske navnet. Men her ligger altså steinen stablet som middagsmat. Ser ut som Vårherre gjorde steikejobben før han gikk for å hente blåbærsyltetøyet og ble heftet med noe annet. Og så ble pannekakene bare liggende der.

Forskerne er enige om at de store stablene er fryktelig gamle. Hvor gamle? Ja, det handler som vanlig litt om ståstedet. Men ingen klarer helt å forklare hvorfor det er blitt sånn.

I tillegg spiller havet fløyte her. Store blåsehull i fjellet gir stønn, sukk og blåselyder fra seg når tidevannet er på vei inn. Stilig.

Howdy, mate

 

 

 

 

 

 

Har tenkt litt på om kiwiene faktisk er så hyggelige, kule og imøtekommende som ryktet sier. Så vi tok en test i Nelson, helt øverst på sørøya.

Fram med kartet, bort til en fyr bak disken: Howdy, mate! Unnskyld, men du kjenner ikke til dette her? Peker på Kina Beach, et lite stykke bortenfor den sentrale folkeskikken. Kina Beach? Oh, yes. Fram med penn og papir. Tegner kart. Du skjønner, jeg jobbet i Tasman General Store i seks år. Det er akkurat der dere skal ta av fra hovedveien. Husk på én ting, ikke kjør til venstre ut på odden. Se her, bare fortsett rett fram, til dere kommer til en port. Inn der og ned til sjøen. Der er det flott.
Og det var det, så klart. Måneskinn, bølgeskvulp og sol til frokost. ThankU, mate.

I dag har vi hilst på kekeno-selene som har ankret opp en stor koloni utenfor West Port. Vi er på vei nedover vestkysten, eller The Wet Coast som den også kalles her på Sørøya. Foreløpig ikke mye regn. West Port er en gammel kullgruveby som sliter litt med å komme til hektene etter at den siste gruva gikk tom. Greit å ha selene som backup, de trekker turister. Og selene var flotte. Det er midt i perioden for selunger akkurat nå. Så ja, selv jeg måtte innrømme en viss grad av søthet (kommer bedre fram dersom dere klikker bildene større :-)) Men det er klart. Enda tøffere var det da et par av kjempene braket sammen i et lite gutteslagsmål. Blodige saker. Stay clear, mate.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Weather with you

Det er ikke vanskelig å tenke på Crowded House her. NZ-gruppa visste nok hva den sang om da den proklamerte «Wherever you go, always take the weather with you».  De siste dagene har Anne og jeg sittet og snakket om barndommens  sommereferievær på Vestlandet. Vi snakker om veldig lavt skydekke. For ikke å nevne ukene vi var på Færøyene. Wellington, som topper alle lister over byer du bør besøke, ble nok dessverre bare en ganske kald parantes på denne turen. Snakk om å få det sideveis. Men i dag plukker vi frem en annen klassiker fra Crowded House: «Four Seasons in one day». Det begynte nesten vinterlig, men sluttet med lekker sommer i Nelson, helt nord på Sørøya. Lykke. Bildet er forøvrig tatt i Napier. I skikkelig griseregnvær. Men hva gjør vel det når fontenen er art deco? Wherever you go, always take Bergans with you!

Upside down

Sånn kan altså campingidyllen fortone seg down down under. Man finner en strand, parkerer bilen, ligger og lytter til bølgene. Og ser på stjernehimmelen. Hvor Orion står opp ned. Det er et par andre ting som er litt i samme leia. Det med sola, for eksempel. At den går feil vei på himmelen. Og at den står i nord midt på dagen. En annen sak, mer prosaisk, men likevel. Diselprisene. Her kan du fylle tanken for 250 kroner. Enda mer trivelig; frisk asparges. En hel kilo til under 20 kroner. Lykke. I alle fall når du har fire bluss og ei gassflaske. I morgen krysser vi over til Picton. De påstår at det er enda vakrere enn å ta Hurtigruta. Men så opp ned er vel ikke verden?

Home and away

Norden har sendt ut folk i mange rare retninger, også til New Zealand. Vi er på vei sørover mot Wellington. Plutselig står det et trolll i veikanten og ønsker velkommen til Norsewood.Og så er vi brått inne i Tors vei og Odins vei. For ikke å snakke om Eriksens vei. Med ett er det et norsk tun, med rørosrøde bygninger og norske flagg og en nordlandsbåt som står pent bygget inn i en glassmonter. Litt etterpå kommer vi til Dannevirke. Hit kom det et par båtlass med dansker på 1800-tallet for å rydde land og dyrke jorda. De barskeste holdt ut. Så her går det i vikinger og vindmøller. Landskapet og været var heller ikke så ukjent. I et par øyeblikk hadde vi følelsen av å kjøre opp Drivdalen i regn. Men så grodde det opp ei palme i synsranden 😉 Slik svinger nå dagene seg. Fra art deco til bygdetun. Anne har knipset i vei fra bilvinduet. Bra resultat i farta. Wellington neste stopp.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.