Kategori: Asia og New Zealand 09

Som lovet, noen bilder fra flotte Cochin. Vi er naa langt inne i det som kalles Kardemommebergene. Alt vel, og post kommer snart. Men altsaa, foerst Kochin. Flere sporsmaal dukker opp: Hvorfor dette hakekorset paa tempelet? Fikk mannen solgt et teppe til 10.000 kroner til Anne? Hadde vi sett en like stor haug med ingefaer foer? Fikk de noe fisk i de kinesiske fiskegarnene? Hvem vet?

I dag har vi tatt et kulturelt og historisk dykk i Kochi. Det har vært noen favner å stupe ned i, for å si det sånn. Byen har på mange vis vært porten til India for langveisfarende. Vasco da Gama, han med sjøveien til India i 1491, lå gravlagt her i nesten 15 år før levningene ble sendt hjem til Portugal. Men han var jo ikke først.  Krydder, elfenben, parfyme, edeltre osv har fått folk fra hele kloden til å stikke innom her i århundrer. Ta det jødiske kvarteret, for eksempel. Det stammer fra 379 e.k, sånn omtrentlig. Nå bor det bare ti gamlinger igjen. Men det er fortsatt sabbatsfeiring i synagogen. Noen hevder at de første jødene kom allerede i år 55…

Eller hva med kineserne? De teknisk imponerende fiskenettene her ute på Fort Kochi ble introdusert av handelsmenn sendt ut fra hoffet til Kublai Kahn. Vi snakker med andre ord Marco Polo-tid. Og slik kunne vi fortsette. Med hollendere og engelskmenn og en del til.

Vi har vært på kryddermarked, mmm. Ingefærtørking, ok. Fiskemarked, tjaaa. Teppemarked, nope. Sett eldgamle veggmalerier, jada. Hindu-trempel, synagoge, katolsk kirke, ålreit.

Bilder kommer, men fyren paa nettkafeen vil stenge akkurat naa… I morgen setter vi kursen for The Backwaters. Har bestilt superior husbåt for to. Deretter nasjonalpark. Vet ikke helt når neste post dukker opp. Alt vel.

En kjapp post naa etter at vi er fremme i Cochin / Kochi. En herlig by i det flotte Kerala. Togturen hit var vel ikke like herlig, men helt ok aa teste ut 3.kl sleeper med AC. Du blir kjent med lokalbefolkningen. Som for eksempel TJ John som sov i senga ved siden av Anne.. 🙂 Grei kar. Som har en soenn i reisebransjen. Som ble ringt opp fra far paa toget med beskjed om aa moete oss paa stasjonen. Saa naa har vi faatt full pakke. Et utrolig bra opplegg er sydd sammen  for neste uke av Benjamin John – vaar mann. Kommer tilbake med mer fra denne byen som er en frisk blanding av India, Holland, England og Portugal. Vi bor foroevrig paa den gamle, engelske klubben. Og  ja. De gamle koloniherrene visste aa flotte seg. Naa ogsaa vi… Bilder kommer snart.

Det er noe med lyset når du nærmer deg ekvator. Særlig om morran. Jeg er ingen stor fotograf. Men jeg er ganske god til å stå opp. Da kan du ikke unngå å få med deg det bløte lyset som kryper over horisonten og gjør livet litt mjukere. Før sola får ordentlig tak og dagen blir kantete og lyset flatt.

Og så er det noe med folk om morran. Bedre stemning, liksom. Kanskje en felles glede over det som er nytt og ubrukt. Vet ikke.

I dag møtte jeg noen fiskere. Ni mann med dagens fangst. Garn som skulle tømmes, båten som skulle trekkes opp. Og kvinnfolka som sørget for at det ble ni like store hauger til hver familie.

Sånn går nå dagene.

I morgen kveld er det tog videre sørover til Ernakulam. 15 timer, inkludert nattog. Heldigvis i samme sovekupé. Hvilket ikke er en selvfølge når du bestiller på internett i dette landet. En liten stund til neste post fra oss, med andre ord. Men vi melder oss ved beste høve.

Ok. Som lovet, her er et lite galleri fra Patnam. Litt postkortaktig noe av dette, kanskje… men likevel. I dag var det litt kaldt da vi kom opp av vannet. Hvem var det som hadde skrudd paa varmtvannskrana ut i der? Nei da, skal slutte med slike ekle kommentarer til  kalde nordboere 🙂

 Traff forovrig paa et arbeidslag med ultratoffe damer i varmen. Vet ikke hvor mange av oss som hadde hengt med i svingene. Sjekk bildene. Ellers alt vel.

Dette er skrevet med engelsk tastatur, i full fart. Vi er kommet hjem, det vil si til Home i det nydelige, lille stedet Patnam, nedenfor Palolem. Sistnevnte er marienert i backpackere, mens nabostranda, altsaa vaar, er rene, skjaere idyllen. Bungalow ved vannet, forholdsvis alene. Bortsett fra at nabokjerringa er svensk… Bilder foelger senere.

Det er mye kult å si om strendene i India, Men det mest påfallende trekket er uansett kuene. Som dere vet, de er hellige. Gudenes ånd bor i dem og du spiser ikke gudene dine. Sikkert gammelt nytt, men kuene her får gå som de vil, hvor de vil , når de vil. Helt til de dør av elde og får en verdig begravelse.
Følgelig er det fullt av kuer på stranda. Fredelige skapninger som gjør det de må, her og der. Men det er vel derfor man har tidevann. I morgen er stranda like fin.
Nå er vi ferdige med Goa for en stund. Tøffer sørover i morgen. Først mot Palolem. Deretter til Kerala og så inn i Tamil Nadu.
Bestilling av togbilletter i India? Det er en helt annen historie.

Hårfjerningen varer i tre uker. Helt sant.

De er her også. Selvfølgelig. Jentene på stranda. De mange av oss kjenner og som vi synes er litt plagsomme. Her heter de Lolita , Stephanie eller Anita når de presenterer seg for første gang. Etter hvert heter de Sakku, Rukma eller Manjuli, når du kommer bak fasaden og forklarer dem at de indiske navnene deres er like vakre som dem.
Ikke møtt dem? Jo da. Dette er jentene som flokker seg om deg der du ligger på solsenga. De har favnen full av alt du ikke vil ha, til special price. Of course, my friend. Eller handsome.
Det er et par-tre ting som slår meg etter å ha skravlet med strandjentene her i Goa.

Strandjenter i solnedgang, ved tre av dem

Det ene: De snakker uvanlig godt engelsk, i alle fall har de et ordforråd som imponerer. I dag forklarte Sakku meg at den ene t-skjorta hadde ”psychedelic colours”.
– Where did you learn that word?
– Here on the beach. The beach is my school. You are my teacher. I’ve been here since I was five. But I don’t know how to read and write.

Det andre: Stoltheten. Som de sier: – We are good girls. We work hard, every day. There are men who invite us to their hotelrooms. We never accept it. Never. We have our dignity.

Det tredje: At det finnes en verdikjede her som vi aldri helt får tak i.
– Where do you get your stuff?
– Back home in the village. There is a man who supplies us.
– But where does he get the stuff?
– Don’t know. Dehli, maybe.
Spør du de av lokalbefolkningen med litt mer peil, kan de fortelle at det nok er en mann i Dehli. Men mellom ham og jentene er det fem- seks ledd hvor det hele tiden skal avleires verdier. Kanskje avstand er bra? I alle fall for han i Dehli.
Dette er ikke rakettforskning. Det har vært gjort store studier på strømmen av strandselgere fra Vest-Afrika til Frankrike, for eksempel. Studiene viser hvordan ”gutta på sentralen” bestiller selgere til den ene eller andre turistdestinasjonen.
Her i Goa er det litt enklere. Jentene fra Hampi lever hele livet på stranda. Et par av dem skal gifte seg i april. Få barn. Som de skal ha med seg… på stranda.

I dag har vi vært på marked. Nå er min kone tungt oppdresset i lokale smykker og klær. Fordi hun hadde gjort avtaler med jentene på stranda. Om å handle ditt og datt. De stod på markedet og ventet på oss. Med klare forventninger. Ikke så rart. Anne er mjuk om hjerterøttene. Og hun liker lilla.
Jeg for min del er nok ingen barmhjertig samaritaner. Jeg bare tar på meg den harde, arrogante maska og går forbi.
Men så kommer jeg brått på at det er jeg som har pengene.

Akkurat nå handler det om strand.Vakkert og rolig. Perfekt timing – start of season. Vet ikke helt når resten av verden kommer, men fint om de venter litt…

Som noen av dere vet, jeg er Don Winslow-fan. Har begynt på «The Gentlemen’s Hour», oppfølgeren til «The Dawn Patrol». Sistnevnte er akkurat kommet på norsk. Denne er bedre. Anbefales for de som vet å verdsette kunnskap, kule karakterer, mørkt driv og uventede vendinger i plot’et. Winslow er akkurat nå bestemann på thrillere – i hele verden, tror jeg

Og dette er Joseph. En hyggelig kar vi møtte ved solefall. Som dere kanskje skjønner av det uindiske navnet – katolikk. Som nesten halvparten av lokalbefolkningen i Goa. Dog. En fisker uten fiskerens sko…

Det er noe med luktene. Lydene. Synet. India angriper absolutt alle sanser. Vi er ankommet Goa. Det var litt som å komme tilbake til noe. Litt Bangladesh. Litt Nepal. Og samtidig fullstendig annerledes. India er skrinet med det rare i.

Og Goa er Goa. Stadig preget av hippier med dreads. Og katolske levninger etter portugiserne.
På vei fra flyplassen i dag var det mye som var ukjent. Og samtidig kjent. Den svidde lukta som henger over landsbyene. Basarene. Te-shoppene. De irrgrønne rismarkene. Førstegrøden som ligger til tørk langs veiene. De stappfulle mopedene. Lyset i skumringa. Kuene som går akkurat der det passer dem.
Vi bor fem minutter fra stranda. Har fått oss en deilig himmelseng i et fantastisk hus. Drukket te. Spist curry og sjokoladepannekaker på verandaen. Kjent at det er deilig, faktisk helt ålreit, å være på plass i 34++.
Ble møtt på flyplassen av Appo. Hyggelig fyr. Man kan si mye om en kar som spiller Kenny Rogers i bilen. Men han har nok et poeng.

”We’ve got tonight, baby. Why don’t we stay”