Kategori: Kind of green – mat & oppskrifter



Min mann heter Peter Gordon. TV-kokk, matskribent og innehaver av The Providores i London. En av verdens beste til å se nye muligheter på kjøkkenet, krysse grenser, kombinere matkulturer og stiler. Men først og fremst dette: Han utfordrer meg til å tenke sjøl. Sjekk bare hva han skriver som innledning på en av oppskriftene sine: ”Use the recipe as a starting point to make whatever you want!”

Sånt treffer meg midt i hjerterota. Fordi jeg liker å gjøre mine egne greier. Samtidig trenger jeg et utgangspunkt for eksperimenteringen.

Jeg er enebarn, og har ikke ufattelig mye positivt å si om det. Noe er det dog. Allerede da jeg gikk på barneskolen, fikk jeg egen nøkkel til leiligheten hjemme. I snor rundt halsen. I praksis betydde det at jeg hadde kjøkkenet for meg sjøl i flere timer hver dag. Siden jeg har en far som alltid har lagd mat, var det helt naturlig å gjøre akkurat det samme.  Siden har jeg i grunnen holdt på. Lekt, eksperimentert, jakta på nye kulinariske løsninger. Og derfor digger jeg Peter Gordon. Han gir meg et utgangspunkt, samtidig som han ikke trøkker fasiten ned i halsen på meg.

Denne oppskriften på auberginerrull er et resultat av akkurat dette. Hans tips, min videreutvikling. Og jeg garanterer, dette er supergodt. Enten du spiser den som en kald appetittvekker , sushi, eller som en varm hovedrett.

Du trenger:

Til rullene: 2 deilige, feite og faste auberginere som gjerne er litt lange i kroppen, 4 store, røde paprikaer, 250 gram fersk mozzarella, olivenolje, flaksalt.

Til tapenaden: 1 glass sorte, steinfrie oliven, 6-8 kalamataoliven renset for stein, ½ glass kapers, 4 fedd hvitløk, 2-3 ss extra virgin olivenolje, saften fra ½ sitron, frisk koriander etter smak, salt og litt sukker. (Ja, ja. Jeg er klar over at noen mener det ikke går an å lage tapenade uten ansjos. Tull. Bare prøv med frisk koriander  og kalamatas.)

Slik gjør du det:

Grill og flå paprikaen som beskrevet her. Det tar litt tid, men er vel verd innsatsen. Skjær stilken av aubergineren, sett den på høykant og skjær så mange, lange skiver du klarer, ca ½ cm i tykkelse. Legg dem på bakepapir, sprinkle med olivenolje og dryss med flaksalt. Kjør aubergineren under grillen til skivene er passe gylne og brunflekkete, men pass på at de ikke blir hardstekte. Ta ut og sett til avkjøling.

Så lager du tapenaden. Hell alle ingrediensene i hurtigmikseren. Og kjøyr. Fiks ferdig!

Til slutt skjærer du mozzarellaen i tynne skiver.

Finn fram ei lavkantet, ildfast form som du sprinkler med litt olje i bunnen. Ta en auberginerskive, smør den med en tynt lag tapenade, legg på et stykke grillet paprika og en skive mozzarella. Rull fast og fint. Sett deretter på høykant i forma. Etter hvert som du produserer flere, setter du dem tett i tett. Til slutt putter du hele herligheten i kjøleskapet slik at rullene får satt seg. Nå kan du velge. Sushi? Forrett? Ta dem med på piknik? Eller kanskje du skal lune rullene i ovnen på 125 grader i ti minutter og servere dem inntil en tomatsaus med en touch av chili,  pluss safranris. Hmm. Mulighetene er mange. Uansett, dette sklir ned.

Jeg tror dette er oppskriften på verdens beste pastasaus. Det er selvfølgelig å ta veldig hardt i. Men når du lager mat, er det alltid viktig å vurdere hvor mye tid du må bruke i forhold til resultatet du oppnår. Jeg mener altså at denne oppskriften gir deg verdens beste pastasaus på kortest mulig tid. Toro er ikke inne i bildet, bare så det er sagt.

Når i tillegg denne sausen har et par andre anvendelsesområder, snakker vi nesten om magi. Om den er spesielt sunn, er jeg mer usikker på. Who cares?

Takk til Tor & Elsie som satte meg på sporet i utgangspunktet.  Jeg har i vanlig respektløs stil mekket den til på min måte. Men sånn er det jo, matlaging er dynamiske greier, ting utvikler seg.

Men som nevnt, dette er mer enn pastasaus. Hjemme hos oss er det et etablert faktum at restene av denne sausen skal stå i kjøleskapet over natta. Dagen derpå er dette nydelig å smøre på skiva. I tillegg er den kalde sausen gullgod i combo med avokado . Du får ganske enkelt en lekker forrett hvis du fyller en halv avokado og pynter med fantasi. Tre ting på èn gang. Jepp.

Du trenger:

200 gram nøytral Philadelphia-ost, 1 stor grønn squash, 1 rødløk, 4-5 fedd hvitløk, en dæsj matfløte, 1 knivsodd chilipulver, olje, salt, pepper, noen dråper frisk sitronsaft, litt hvitvin. Oppskriften her rekker til 2-3 personer når den brukes som pastasaus.

Slik gjør du det:

Riv squashen på den grove siden av rivjernet og sett til side. Finhakk løk og hvitløk, og da snakker jeg om skikkelig finhakking. Fres løk og hvitløk i olje til det er mykt og gyllent. Tilsett den revne squashen og rør godt. La det frese sammen uten at det blir for vått. Squashen slipper vannet ganske fort, så ikke la det surre for lenge. Så rører du ganske enkelt inn smøreosten, smaker til med salt, pepper, chili, sitronsaft og hvitvin, og vips, der har du en himmelsk saus. Greia er at den fort kan bli litt tjukk. Ha derfor litt matfløte i bakhånd og tynn ut sausen rett før servering. Server med fersk pasta og valgfritt garnityr på toppen. Jeg har sansen før sprøstekt sopp. Dette klarer du på under halvtimen med litt trening. Yum.

Sommeren var så vidt innom her hos oss. Rent matmessig fikk det meg til å tenke på mitt store forbilde på kjøkkenet, Peter Gordon. Møtet mitt med ham er tidligere behørig omtalt her. Nuvel. Er det én ting disse folkene med engelsk blod i årene er suverene på, så er det piknik.  De bare pakker kurven med alt mulig godt mellom himmel og jord og suser av gårde med en rutete duk lett tilgjengelig. Peter Gordon har stilt ett vesentlig spørsmål: Går det an å ta med seg risotto på piknik? Svaret er at det gjør det, ubetinget. Utlagt: Risottokaker. Disse er helt geniale med tanke på den utfordringen som alltid følger risotto. Nemlig at den må og skal serveres pronto. Jeg har laget en egen versjon av disse kakene og mener at de funker som bare det. Både på piknik og når du ikke har mulighet til å servere denne italienske klassikeren straks og med en gang. Oppskriften gir  drøyt 16 kaker, litt avhengig av størrelsen.

Du trenger:

200 gram arborioris, 1 liter grønnsaksbuljong, en skvett vermut eller halvtørr hvitvin, 100 gram revet parmesan, 1 rød løk, 1 grønn squash, 6 store sjampinjonger ( her er smaken som baken, du kan gjerne bytte ut disse grønnsakene med andre, for eks gulrøtter), 1 liten purre, 3 fedd hvitløk, olje, salt, pepper, og semulegryn til utbaking og steking.

Slik gjør du det:

Hakk sjampinjongene i små biter og surr dem i olje. Når de er gylne, tilsetter du grovhakket løk og squash. La surre til det er mykt. Ta til side og kjør blandingen med stavmikser i små støt. Den skal ikke bli puré, men bitene skal være små og jevne. Sett tilbake på plata og tilsett finhakket purre og hvitløk. La dette surre på medium varme i et par minutter, tilsett risen og la det surre litt til. Hiv inn en skvett vin og la den koke inn. Deretter heller du inn litt buljong og lar det koke inn. Slik fortsetter du, buljong, kok inn, buljong, kok inn – til du til du har fått en passe tjukk masse. Rør inn parmesan, smak til med salt og pepper. Sett til avkjøling, gjerne i kjøleskap. Nå skal du ha fått en fast deig. Hell semulegryn på et fat, form en kake med spiseskje og dypp den i semulegrynene og klem den pent sammen med hendene før du steker den gyllen i olje. NB!Dette kan være litt klinete, men pytt.  Når alle kakene er ferdige, bør de etterbakes i ovnen på 200 grader i 10 minutter. Piknik er som sagt én mulighet. Disse er også strøkne sammen med salat, fløtegratinerte poteter og litt ratatouille.  Ut på tur!

Det ligger en eim av tennvæske, kullos og svidd fett over byggefeltet vårt nå om dagen. Den er ispedd hviningen fra løpende barn, flaskeklirr og naboer som snakker sammen over hekken. Fint med mai, fint med sommeren som endelig stakk innom, fint med elva mi som blinker i rødt og gull når kvelden lister seg langs bølgende åser og irrgrønne jorder.

Opp i alle røyksignalene skal jeg selvsagt grille sjøl. Det krever litt forberedelse. Jeg tilhører nemlig ikke fangruppa til den Remaoppnevnte grillkongen Craig Whitson, selv om blandinga av brei amtex og oljeglatt stavangersk kan ha noe ved seg.

Så hva gjør en veggis ved grillen? Jo, han gjør hjemmeleksene sine. De heter ganske enkelt marinade. Ingen skal fortelle meg at tørrsvidde sjampinjonger og trælete, forkullede auberginerbiter er spesielt stilig. Men har du dreisen på marinaden og tar tida som trengs, kan Craig og Rema bare holde på med pyroshowet sitt. Prøv deg på disse grillspiddene, de slår ut det meste.

Du trenger:

Til marinaden: 2 dl olje, gjerne rapsolje, 5 fedd hvitløk, 1 spiseskje dijonsennep,  saften av 1 lime, 2 teskjeer grillkrydder, flaksalt, nymalt pepper, 1 teskje paprikapulver, en skvett balsamicokrem.

Grønnsakene: 1 gul og 1 rød paprika, 1 liten grønn squash, 1 mellomstor auberginer, 6-7 store sjampinjonger, 1 rødløk.

Slik gjør du det:

Start et par timer før selve grillingen. Mens grønnsakene står og godgjør seg i marinaden, kan du lage potetsalat og annet snacks som hører med til grillinga. Lag marinaden først. Visp sammen presset hvitløk, sennep, limesaft og krydder. Så visper du inn olja, litt etter litt, omtrent som når du lager en vinaigrette. Dette skal bli en ganske kremete greie, men hvis den skiller seg er det helt greit, alt skal røres sammen uansett. Skjær deretter grønnsakene i passe store biter. Husk at det må være såpass hold i dem at de ikke faller av spiddet ved første flammekast. Men de skal heller ikke være tjukkere enn at marinaden får trenge helt inn, dette gjelder særlig auberginer og sjampinjong. Rør dem godt inn i marinaden, la stå i en drøy time og vend grønnsakene med jevne mellomrom. Når både du og grønnsakene er passe sugne, er det bare å træ dem på spiddet i en  fargeglad rekkefølge.

Har du en grønn salat, pølser, bakt potet og en vegetarisk hamburger i tillegg til ei iskald flaske UTEN fra Aass Bryggeri, er det lykke på terrassen. Da har jeg ikke sagt noe om hvordan du griller asparges, sjalottløk, mais og annet digg. Men det kan vi jo ta senere. Kjør tennvæske!

Vil du ha musikk som passer sommeren og denne maten, klikker du her

 

Dette blir en sånn ”Ja, men hva spiser dere til jul? – Del 2”. Rent bortsett fra at det er lenge til jul, da. Men vi er i mai, den norske festmåneden fremfor noen, med nasjonaldag, arbeidernes dag, fridager, konfirmasjon og hurra meg rundt fra start til mål. Og siden det knapt er en sjel som jobber ei eneste full uke i løpet av mai, er det sikkert rikelig med tid til å lage denne cashewroasten. Vi snakker altså festmat. Den er for sikkerhets skyld fylt med en yum-yum oste- og paprikastuffing. Men det er ingen grunn til å bli skremt på grunn av dette. Det finnes, som alltid, et par triks. Denne oppskriften er til én stek, men det er all mulig grunn til å lage flere i slengen og fryse. Når det gjelder cashewnøtter, anbefaler jeg innvandrerbutikk. Kjøp gråhvite, usaltede og rå cashewnøtter, legg dem i langpanne i ovnen og rist dem på 100 grader i en times tid. Da blir de helt perfekte.

Du trenger:

 

Til steken: 250 gram ristede og malte cashewnøtter, 125 gram malte smuler fra tørket brød eller kjeks,  1 finhakket løk, olje, 1-2  finhakkede hvitløkfedd, 2 egg, snaut 2  dl melk, revet skall og saft av én sitron, 1 ts merian, salt og nykvernet pepper.

Til fyllet: 1 finhakket løk, 1 hakket rød paprika, 2 fedd finhakket hvitløk, 100 gram revet norvegia eller jarlsberg, 1 egg, olje, salt og pepper.

Slik gjør du det:

 Lag fyllet først, slik at det kan kjøle seg litt ned. Surr løk og hvitløk i olje, tilsett paprika og la det frese til alt er passe mykt og gyllent. Rør inn osten, smak til med salt og pepper, ikke vær redd for å tråkke til med pepperen. Så pisker du egget lett og rører det kraftig inn i blandingen slik at den blir fast og fin, men fortsatt smørbar. Sett til side og avkjøl.

Så selve steken. Surr olje, løk og hvitløk i ei gryte til gyllen og myk. Bland deretter malte nøtter og brødsmuler i en rørebolle, lemp inn den stekte løken. Hiv melk, egg, og sitronskall- og saft i hurtigmixeren. Husk at du bare skal skjære tynt av den ytterste delen av sitronskallet. Har du et juliennejern er du veldig godt hjulpen. Og kjøyr. Rør det våte inn i løk-nøtte-smuleblandingen, smak til med pepper, salt og merian, bruk gjerne håndmikser. Greia er nå at du skal ha en fast, men ikke for tørr farse. Hvis den er for tørr, har du to store problemer. Den blir vanskelig å smøre i forma, særlig den delen som skal på toppen av fyllet. Og det smaker ikke så godt. Spe heller med litt melk hvis farsen virker for hard og stiv. Dekk nå ei brødform med bakepapir. Smør halvparten av farsen jevnt utover i bunnen av forma, legg deretter fyllet jevnt og pent oppå, og så…  Så skal du smøre resten av farsen på toppen av fyllet. Dette kan være en ørliten utfordring. Jeg anbefaler en myk, bred kniv, eller en god slikkepott som ikke har levd for lenge. Nå skjønner du sikkert hvorfor farsen ikke skal være for tørr…  Stekes på 200 grader i 40 minutter. Server gjerne med hollandaise, poteter og kokt broccoli. Hvis du kan koke broccoli, da. Hvis ikke, foreslår jeg at du lar det være og mekker en salat i stedet.

Hipp, hipp.

 

Det er alltid stas å bo på luksushotell. Særlig når andre betaler. Men også litt beklemmende med all bukkingen, alle som skal trøste og bære og åpne dører. Jeg synes det er helt genialt med kokker som lager mat til deg på direkten, for åpen scene, mens du plukker ut ingrediensene. Slik også på Hotell Serena i Islamabad. Våren 2010 stod jeg og pekte ut ferske, mexicanske lefser som jeg fikk fylt og stekt etter alle ønsker og behov, live, av en mann med høy, hvit hatt.

Tildragelsen fikk meg til å tenke på enchiladas, som jeg lager selv, etter en oppskrift som jeg fikk av min kjære svoger Tor. Og som jeg har videreutviklet på vanlig vis. Dette er ikke spesielt komplisert, bare veldig godt.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Du trenger:

Deigen: 100 gram maismel, gjerne den litt granulerte typen, 150 gram fin sammalt hvete, 1 ts salt, drøyt 2 dl kaldt vann.

Fyllet: 2 bokser cottage cheese, 200 gram revet norvegia, 100 gram revet mozarella, 4-5 hvitløkfedd, salt, pepper, basilikum.

Sausen: 6 store klasetomater, 2-3 bokser grovhakkede tomater, 1 rød finhakket chili, 2 rødløk, 2 ss tomatpuré, olje, 5 fedd hvitløk, salt, pepper, 1 ts kumminpulver og 2-3 ts korianderblader.

Slik gjør du det:

Lag deigen først. Bland melet og saltet, spe med vann og kna til en fast deig. Legg i plast og sett til kjøling.

Dernest lager du fyllet. Bland ost, cottage cheese, hvitløk og krydder. Sistnevnte justerer du sjøl etter smak. Mos hele blandingen skikkelig med gaffel slik at den henger godt sammen.

Så sausen. Flå tomatene og hakk dem. Hakk chili, løk og hvitløk og la det frese i gryta med en god dæsj olje.  Når løken er myk og gyllen: Tilsett friske tomater og tomater fra boks, tomatpuré og krydder. La det koke sammen i noen minutter. Kjør hele greia slett med stavmikser. Så kan du la sausen stå og småputre uten lokk mens du gjør resten av jobben.

Del deigen i 12 emner. Nå skal det kjevles. Men først har du godt med maismel på hender og på benken. Form først emnet med hendene. Trykk det godt ut i en sirkel, dryss på litt mer mel og snu før du begynner kjevlingen. Så er det bare å holde ut, snu lefsa med  jevne mellomrom og etterstrø med mel slik at det ikke kliner seg fast. Når du har fått en tynn og fin tortilla, lirker du den forsiktig løs og hiver den i ei helt tørr stekepanne på medium varme. NB! NB! Skal ikke hardstekes. Snu lefsa når den er gyllen og avslutt mens den fortsatt er myk. Nå har du to valg. Du kan enten stable lefsene under et vått håndkle og satse på at de holder seg myke og rullbare. Eller du kan fylle dem straks og med en gang de kommer fra panna. Jeg foretrekker det siste. Til slutt legger du de pent rullede enchiladaene i ildfast form, heller saus over og drysser med ost. Stekes i ovn på 200 grader i 30 minutter, og serveres med ris, salat og guacamole. Dryss gjerne litt frisk, hakka basilikum over før servering.

Vamos!

Det har vært ørlite stille her på bloggen denne uka. Årsak: Jeg befinner meg for øyeblikket i Pakistan, nærmere bestemt Islamabad. Og som alltid når man kommer til sub-kontinentet, maten er praktfull. Bare det å kunne stoppe langs veien å kjøpe nystekte chapati. Ubetalelig. Det vil si, det koster noen beskjedne rupies, som det går mange av på krona. Pakora. Nevnte jeg ikke det? Nå snakker vi snacks. Pakora rett fra frityrgryta og inn i et avispapir. I neste øyeblikk brenner du deg på tunga av ren grådighet. Det slår meg at jeg må lage slike selv når jeg kommer hjem. Så oppskrift følger. Foreløpig får dere nøye dere med bilder.

Det er selvfølgelig en høyst ukristelig tanke. Men noen gamle synder blir vi aldri kvitt, tror jeg. Spørsmålet er om vi klarer å leve med dem. Her skal jeg ta for meg to klassikere. Jeg er på talefot med dem begge nå.

Midt på 90-tallet tilbrakte jeg én måned på kurs i Nord-England. Jeg kan si mye fint om balløya i vest, men det engelske kjøkkenet har sine begrensninger. Så jeg holdt meg til en italiener som ikke gjorde skam på sin mor. En av de tingene han lærte meg, var å spise stangselleri. I tomatsausen. Jeg må innrømme at jeg har et litt slingrete forhold til de lysegrønne stilkene. På 70-tallet var misbruk av stangselleri ganske utbredt i Norge. Men min italienske venn sørget til en viss grad for rehabilitering av en skakkjørt, norsk gane. Gjennom denne tomatsausen.

Den andre synden heter nuttolene. Dette er ganske enkelt et produkt for spesielt interesserte, særlig for folk som er vokst opp i skyggen av Adventistkirken i Norge. Nuttolene er en helt ubestemmelig masse, finmoste peanøtter blandet med salt og vann, komprimert og trøkket inn i hermetikkbokser. Jeg hadde en hund som var temmelig altetende. Men når det kom til nuttolene, vippet han den bestemt til side med snuten og spiste det øvrige innholdet i matskåla. Andre har et lidenskaplig forhold til dette underlige produktet. Vi har en onkel i familien som er bosatt i utlandet. Han jublet hemningsløst da han fikk noen bokser med nuttolene til 70 årsdagen. Spørsmålet er om det går an å rehabilitere dette produktet, på lik linje med stangselleri. Jeg tror det. Følg med.

Du trenger: Helst fersk pasta i en eller annen variant. 1 gul og 1 rød løk, to små paprikaer, gjerne i ulik farge, 6 klasetomater, 2 bokser hakket tomat, 4 fedd hvitløk, 200 gram fersk sjampinjong, to stenger stangselleri, 1 laurbærblad,1 ss timian, 1 knivsodd chilipulver, litt ketchup, 2 ss tomatpuré, salt og sukker, revet mozzarella, olje til steking. Dessuten ½ boks nuttolene, som fortsatt er i salg på en del helsekostbutikker. Finner du det ikke, er det muligens like greit. Da rister du i stedet usaltede peanøtter på tørr panne og bruker som garnityr.

Slik gjør du det: Stek sjampinjongene brune og lekre, sett til side. Flå deretter tomatene slik: Skjær et kryss i toppen, legg dem i en bolle og hell kokende vann over. Når skallet sprekker, kjører du dem under iskaldt vann for å stoppe kokeprosessen, river av skallet med en skarp kniv, deler dem og skraper ut frømassen. Noe av greia med denne retten er at grønnsakene skal være ganske grovt tilhugd, bortsatt fra stangsellerien. Derfor: Skjær løken i halvmåner, paprikaen i store biter, tomatene like så. Fres løk og hakket hvitløk i olja til det er gyllent, tilsett paprika og fint hakket stangselleri og  la det sure et par minutter. Hiv inn tomatene, tomatboksene, tomatpuré og en dæsj ketchup. La dette koke ned uten lokk så du blir kvitt vannet og sausen tykner. Det tar litt tid, men er verd ventetiden. I mellomtiden kan du skjære nuttolenen i små terninger og steke dem på panna til de er helt sprø og gyllenbrune – medium varme, lang steketid. Når sausen begynner å bli ferdig, tilsetter du laurbærbladet og chilipulver og lar det koke ytterligere noen minutter. Ta ut laurbærbladet, det skal ikke gi for mye preg på sausen. Inn med sjampinjongen, smak til med timian, salt og sukker før du legger opp pasta i porsjoner, heller saus over og drysser med ost. På toppen risler du over nuttolenebitene. Jeg tror altså at dette kan funke. Alternativet er som nevnt ekte peanøtter.

Vil du ha musikk som passer til denne maten, får du en anbefaling her

Sterke meninger vedrørende nuttolene? Kjør debatt.  Kan bli gøy 😀

Barn er forskjellige. Og skal behandles deretter. Ulikt, men rettferdig. I matveien er det ikke alltid like lett. Det er selvsagt alt for krevende å skulle lage tre forskjellige middager til daglig. Noen får følgelig stadig ting de ikke liker i oppveksten. Men når ungene er blitt store, og foreldrene mer føyelige og avslappet i strikken, er det på sin plass med særbehandling og bortskjemming. Så når tre utflyttede døtre stikker innom med ujevne mellomrom, er far mjuk i ryggraden og lett å be om å diske opp. Den mellomste hos oss roper stadig på én ting når hun  kommer inn døra. Pappas spesialsandwich, inkludert en annen av husets spesialiteter; honningvinaigrette. Ja, hvorfor ikke? Livet er for kort til kjip mat.  Hvis du har noe småtterier på lur i kjøleskapet, kan sandwichen for eksempel se slik ut:

Du trenger:

Til sandwichen: En stor og god skive landbrød, en stor håndfull hakket crispisalat, 5-6 dulcitatomater, ½ avokado, ½ finsnittet gulrot, ½ rødløk i  halvmåner, 5 grønne asparges, 4-5 amadinepoteter skåret i tynne båter. Har du litt pesto på lur, skader det ikke.

Til vinaigretten: 1 ss dijonsennep, 2 fedd presset hvitløk, 2 ss lys honning,  saften av 1 lime, 3 dl soyaolje, litt kaldt vann, en klype salt.

Slik gjør du det:

Lag vinaigretten først. Det er ett bud som er overlegent størst når det gjelder oljebaserte dressinger; visp inn litt olje om gangen. På denne måten får blandingen tid til å binde seg og du unngår ei meningsløs suppe. Altså: Bland sennep, salt, hvitløk, honning og limesaft i en bolle. Rør inn litt av olja, visp  til blandingen setter seg. Så litt mer olje, visp godt, og litt mer olje, og visp. Slik fortsetter du til du har fått en deilig, sammenhengende vinaigrette. Et lite triks til slutt: Visp inn en spiseskje med kaldt vann. Voilá, blandingen blir kremete, lys og ekstra deilig. Du har rett og slett fått en emulsjon, som det heter på fint.

Så sandwichen: Grill en skive på tørr panne eller kjør den i brødristeren. Smør den med pesto på den ene siden og legg den på tallerken. Dryss salaten over og la stå. Kjør wok-panna på full guffe. Hell i litt olje, wok poteter og finsnittet gulrot. Like før de er ferdig woket, hiver du inn rødløken i et lite minutt og kverner en tanke salt og pepper over. Løken skal ikke stekes lenger enn at den er al dente. Så striper du salaten med litt av vinaigretten, drysser de wokede grønnsakene over, pynter med en pent oppskåret avokado på toppen sammen med dulcitatomater og grillet asparges. Vil du gjør ekstra stas på sandwichen, pynter du med litt crema di balsamico (Meny) langs kanten på tallerkenen.

Jo da, hun kommer stadig hjemom 😀

Vil du ha musikk som passer til denne maten, får du en anbefaling her.

Noen ganger må man grave litt dypere for å finne godsakene. I mange år var jeg blind for den fantastiske smaken som skjuler seg rett under jordas overflate. Takket være en godt utviklet skepsis i barndommen, tok det lang tid før jeg endelig fikk øynene opp for rotgrønnsaker. Det er lite annet som gir like mye smak for pengene. Vi snakker om gulrøtter, sellerirot, pepperrot, kålrot, potet, jordskokk osv. Nei, det trenger ikke være kjedelig selv om vi snakker om urtradisjonelle greier. Ovnsbakte rotgrønnsaker er en klar vinner. For ikke å snakke om rotgrønnsaksmos. Men nå som kveldene er lysere, badesesongen nærmer seg og vi kanskje tenker litt ekstra på sunnhet og kalorier, slår jeg et slag for rotgrønnsakssuppa. For mitt eget vedkommende handler det om å kombinere to gamle skepsiser.  Suppe har i mine øyne aldri vært skikkelig mat. Så feil kan man ta. Denne suppa står godt på egne bein. Her gir rotgrønnsakene den gode basissmaken i bånn, og så kan du fylle på med det du måtte ha av  rester i grønnsaksskuffen i tillegg. Med et par små triks, litt frisk koriander og en anelse garnityr på toppen, får du et herremåltid. Det gjør selvfølgelig ingenting om du kan by på nybakte rundstykker i tillegg (Hatting gjør jobben på 8 minutter hvis du har det travelt).

Du trenger: Her er smaken som baken, men jeg gir en antydning – uten at det trenger å være fasiten. Altså: En medium stor kålrot, 1 kg gulrøtter, 1 pepperrot, 4 poteter, 400 gram sellerirot, 2-3 jordskokk, 1 liten blomkål, 1 squash, to løk, litt olje, en skvett fløte, 1 plante frisk koriander, 1 knivsodd chilipulver, salt, pepper og vann.

Slik gjør du det: Legg to store gulrøtter til side. Rens og snitt grønnsakene i passe store biter. Vil du at kokingen skal gå fortere, snitter du de hardeste grønnsakene finest. Hiv alt i en stor gryte. Sprinkle med olje og la det stå og surre på svak varme i noen minutter til grønnsakene er gylne. Hell over kokende vann slik at det står omlag én cm over grønnsakene. Kok under lokk til alt er mørt og mykt. Trekk til side fra platen og kjør det hele slett med stavmikser. Smak til med fløte, chili, salt og pepper. Finhakk korianderen og rør inn halvparten av den.

De to siste gulrøttene finsnitter du i lange, fine og tynne strimler. Hell olje i panna og stek dem på høy varme til de er gyllenbrune. Dryss over salt og sukker slik at du får en antydning til karamellsmak. Hell suppa i tallerkener og anrett garnityret på toppen før du drysser med resten av korianderen. Ikke bare smaker det godt, det ser ganske stilig ut også.

Vil du ha musikk som passer til denne maten, får du en anbefaling her.